Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Gammel reserve

Valgerd Svarstad Hauglands fremste kritiker, Trond Giske, inviterer KrF til forpliktende samarbeid. Hva pønsker han på?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FÅ AP-POLITIKERE har klart å provosere Kristelig Folkeparti mer i verdispørsmål enn Trond Giske. Som utdanningsminister i Stoltenbergs første regjering var han sammen med daværende barne- og familieminister Karita Bekkemellem definert som det legemliggjorte hinderet for et mulig, framtidig regjeringssamarbeid mellom Ap og KrF. Utallige var hans etermediedueller med daværende KrF-leder og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Nå inviterer Giske KrF til et forpliktende samarbeid med de rødgrønne. «Samarbeidet vil gjenspeile de reelle skillelinjene i norsk politikk», sier Giske til VG.

DET ER IKKE første gang Ap inviterer KrF til samarbeid. Det nye er at det er Giske som gjør det. Er han kommet til at kultur- og verdikløfta er overstigelig? Eller er frieriet bare et resultat av ren nød? De rød-grønnes flertall er syltynt og allerede tapt på mange meningsmålinger. De rødgrønne vil formodentlig trenge KrF for å få flertall ved neste korsvei. Kan det tenkes at nei-mannen Giske vil ha flere EU-motstandere i sentrum-venstre-koalisjonen? Eller har også Giske inntatt det gammelstrategiske standpunkt at jo flere Ap kan få flertall med i Storting og eventuelt innad i en regjering, jo lettere er det å få partiets vilje igjennom?

DET ER KOMBINASJONEN av politisk nærhet og nytte som er årsaken til at Ap-ledelsens i årevis har hatt et stående tilbud til KrF. Med passe slapp politisk diksjon har man ønsket KrF velkommen som samarbeidspartner. Alt i 1993 snakket Thorbjørn Jagland om likheten mellom solidaritetstanken og nestekjærligheten. Nå er han styreleder i Kjell Magne Bondeviks fredssenter. KrF var dessuten en kjærkommen støttespiller i Stortinget på 90-tallet, under Gro Harlem Brundtlands mindretallsregjeringer. Spøkefullt sagt sikret KrF flertall for Ap\'s budsjetter for to kateketstillinger. KrF satt på benken som en velvillig og lite krevende reserve.

STRAKS KRF ble egenrådig, kjølnet forholdet. Plutselig sloss partiet om makta, ikke bare om rammevilkårene for Guds ord. Verken trusler eller fristelser fra Ap\'s side hjalp. Landet fikk Kjell Magne Bondevik som statsminister i nesten sju år. Ap havnet i ørkesløs opposisjon. Og ørnen blant partiene ble så liten og avmagret at den var nødt til å støtte seg på ukristelige regjeringspartnere som Sp og SV.

NÅ ER DET KRF som er skjøvet ut i avmektig opposisjon. De to statsrådene som i størst grad har provosert KrF forvalter fortsatt kultur-, kirke- og familiepolitikken. Men det har vært forunderlig lite gny i det siste. Ap har åpenbart ikke råd til å ha KrF som fiende. Og KrF har mistet sin maktposisjon, også i Stortinget. Begge er tjent med å holde forestillingen om et politisk samarbeid levende. Profilen i hjertesakene kan begge beholde til valgresultatet eventuelt bringer alvor inn i flørten.