Gangsteren og suksessforfatteren

I ettertid er det mulig å se at «Døde løp» - Erling Gjelsviks debutroman fra 1978 - kom til å bli noe av en genreskaper i norsk 1980-talls-litteratur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var Gjelsvik som i den unge litteraturen vår først reintroduserer den dødsfikserte mannlige helten - den unge utflippa eventyreren med et hardt skall, et skeivt smil og et sårbart indre, alltid med et tørrvittig ordspill hvilende ytterst på tungespissen.

Denne figuren er - i forskjellige forkledninger - blitt en gjenganger i norsk mannlig samtidslitteratur i den siste tiårsperioden. En av dem som har brukt denne typen romanfigur med størst dybdevirkning, er det store og sjeldne fortellertalentet Ingvar Ambjørnsen.

Produktiv

Ambjørnsen har siden debuten i 1981 med «23-salen» på det nå for lengst likviderte undergrunnstiltaket Forfatterforlaget, utvist en imponerende vitalitet og produktivitet som prosaforfatter. Hans siste roman «San Sebastian blues» kan minne litt om «Dødt løp» blant annet i skildringen av mannsforbund og mannsritualer - men litterært er den bare halvveis vellykket.

Det er kanskje ikke så rart heller. Naturlig fortellerbegavelse eller ikke - det må i lengden tære på kondisjon og krefter å holde seg med et så halsbrekkende utgivelsestempo som forfatteren har gjort siden debuten.

Fortellermaskinen Ambjørnsen har utviklet, svikter ham ikke i år heller. «San Sebastian blues» holder på interessen fra første til siste side. Men så? Når du legger boka fra deg - etter det profesjonelt veldreide slutt-kapitlet - er det med en følelse av at dette ikke er en roman som kommer til å fortsette å leve og krible i deg, på samme måte som Ambjørnsens beste bøker tidligere har gjort.

«San Sebastian blues» holder mål som spenningsroman på den måten at den i det ytre inneholder alle de stiltrekkene som har gjort opphavsmannen til en kult-forfatter - ikke bare blant slabedasker og døgnedikter og overvintra hippier av alle aldre, men langt inn i de kretsene som aldri har hevet fem øre på sosialkontoret. Kunstnerisk sett har den imidlertid enkelte svakheter som Ambjørnsen-trøkket i språket ikke er nok til å dekke over.

Jakten på Vidar

Fabelen dreier seg om forholdet mellom suksessforfatteren Alex og hans barndomsvenn fra Oppsal, Vidar Skeie. Skeie er blitt narkotikagangster og har tatt livet av en kollega i grensetraktene ved Grue Finnskog med to kilo ren horse som gevinst.

Vilt usannsynlig kan det virke at Skeie etter likvidasjonen av Kronprinsen i narko-pyramiden sitter i fred og ro og pimper øl på Den Gamle Major, og søkt kan det også se ut at han skulle tilstå sitt livs mest innbringende kupp, med alle detaljer, i et privatbrev til Alex - men bortsett fra et par sånne glipp i plottet blir historien om jakten på Vidar, først i Skandinavia, siden i Baskerland, fortalt med tempo og troverdighet.

Mindre overbevisende skildret er den moralske konflikten Alex havner i, under letingen etter oppvekstvennen og den fulle sannheten om hans historie; som er tenkt å bli et nytt innbringende dokumentarbok-prosjekt der ute på bokbørsen, i samme genre som Truman Capotes berømte «In Cold Blood». Her kan det se ut som om Ambjørnsen nøyer seg med å pirke litt i overflaten. Trekanten Alex/Vidar/«Mona Lisa» kan minne om den sentrale trekanten i «Hvite niggere», men Ambjørnsen går ikke i dybden på den måten han gjorde der.

Velkjent

Den typen romanfigur Gjelsvik reintroduserte hos oss i 1978, er naturligvis ikke noen ny skikkelse i litteraturen. Den unge maskuline eventyreren med nære kontakter i dødens forgårdsland er gammel som alle haugene som litterær helt, og i det tjuende århundret er det de gamle velkjente hardkokte amerikanske ravnene fra mellomkrigstida som har lagt premissene for denne mannstypen.

Med «San Sebastian blues» er Ambjørnsen tilbake i Pamplona og okseløps-land og Hemingwayland; i det litterære farslandet så å si, slik at det blir understreket i en sjølbevisst replikkveksling på s. 92-93. Men det kan bli en form for mannlig rutine, dette å skrive bøker der jeg-personen snubler seg gjennom tilværelsen i en eim av hallusinogener - og der han til tross for sin konstante følelse av tung bakrus stadig løser de mest kompliserte livsproblemer, enten det nå gjelder kriminaliteten eller kjærligheten, døden eller moralen, med en overlegen intelligens og en kjapp replikk.

Verbal rutine

Det fins flere norske forfatteren enn Ambjørnsen som nå, foran inngangen til 1990-åra, kanskje bør se opp for å bli hengende fast i denne formen for briljerende verbal rutine, og se nærmere på hva som skjuler seg bak denne noe naivistiske mannlige sjøloppfatningen. Det er min tro at den &3171;tause», tilknappede ordspill-fikserte, tilbakelent sjølironiske fortellerstilen, nettopp fordi den er blitt et så gjengs virkemiddel både i thrilleren og i den mer seriøse fortellende roman, er i behov for fornyelse, fra grunnen av - hva er det denne metoden avdekker, og hva er det den skjuler? Hva kan den brukes til, og hvor kommer den til kort?»

Bortsett fra Alex' noe halvhjertede moralske anfektelser fins det bare få spor av en slik vilje til fornyelse i «San Sebastian blues», en vilje som åpenbart var til stede i tidligere Ambjørnsen-romaner som «Sarons ham» i 1982 og «Hvite niggere» 1986. Ingvar Ambjørnsen lar jeg-personen sin sirkle omkring et problem, men han unnviker å gå i nærkamp med det.