Gangsterlyden

Den egentlige hovedrollen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«IZZAT», av Ulrik Imtiaz Rolfsen, er en film som har flyttet den internasjonale gangsterscenen til Gamlebyen i Oslo med imponerende dunder og brak. Filmen har fått femmere på terningen uten at jeg kan se at for mange har framhevet den kanskje viktigste skuespilleren i denne filmen, nemlig lyden. Den er, som Arne Scheie ville sagt, schvær.

PÅ COLOSSEUMS sekskanalers surround-anlegg sitter filmen bokstavelig talt som et piskeslag i øret, uten at jeg vil advare de lydømfintlige av den grunn. Som kjent kan lyden av juling i gangsterfilmer være en så overveldende sanseopplevelse for kinopublikum at virkeligheten blekner og rett og slett blir vanskelig å kjenne igjen. Som da jeg under krigen i Bosnia på 90-tallet hørte lyden av en reell skuddveksling, og faktisk erfarte at det tok tid før jeg skjønte hva jeg hørte. Maskinpistolskudd har en knapp, tørr lyd i virkeligheten. Skudd på film drønner som torden. Og det er selvfølgelig fordi lyden av filmskudd nettopp består av lyden av torden - pluss skudd, kanon- og granatild, ekko og romklang - for å bli svær nok.

DET HETER lyddesign når den ansvarlige klekker ut det konseptuelle lydspråket for en film. Bak lyden i «Izzat» står Gisle Tveito som sjef for et team på fem mann. Det er min påstand at Tveito spiller en av anmelderne for lite påaktet hovedrolle i Rolfsens film. Frambringelsen av lyden av slag mot kjønnsorgan, knekt nese, voldtekt, knuste tenner, bilkrasj, skudd mot overvåkingskamera og særlig den oppsiktsvekkende knekkende lyden av knekt leggbein på voksen mann, er mesterlig og viser at som voldsestetiker har Tveito et ypperlig faglig øre for nyanser.

«IZZAT» kommer neppe til å skape diskusjon om hvorfor elendig integrering av pakistanske barn i Gamlebyen fører til skruppelløse rekrutter til B-gjengen. Dette er en hardkokt gangsterfilm som etter min mening bør stille spørsmålet om Tveito blant sine over hundre parallelle lydspor som kjøres samtidig for å formidle den knusende undergangsfølelsen idet en buss treffer to biler, også har ett med en liten lyd av skranglende metall? Eller hvordan man anvender folks assosiasjoner om eksplosiv smerte ved bare å antyde lyden av noe truende, som for eksempel lufttrykket fra en knyttneve underveis.

DET ER lenge siden norske skuespillere knitret replikkene mot hverandre under det våte teppe som holdt til inne i mikrofonen. Ingen snakker sånn, sa vi for lenge siden og hermet teatralsk:«Nææmen, æær det Dem, herrrr assessor Brock!» Vi ville ha autentisitet og realisme. Ikke visste vi at det først er når filmlyden langt overgår den «virkelige» lyden, at vi synes filmen formidler virkeligheten. Gisle Tveito får hermed en velfortjent femmer for et tydelig, fokusert lydbilde av hvordan det kan gå når pakistanske guttunger begynner å skulke skolen.