Gap mellom mål og midler

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Underskudd og reduserte driftsmarginer gjennom mange år fører nå til at kommuner og fylkeskommuner sier de ikke lenger makter å utføre de oppgaver de er pålagt. Selv ikke etter at Arbeiderpartiets stortingsgruppe presset regjeringen til å trylle fram en ekstra milliard i sin kommuneøkonomiproposisjon, er det smil å spore i Kommunenes Hus. Avstanden mellom det kommunene trenger og det de får er likevel for stor.
  • Stortinget har gjennom nittitallet vedtatt den ene ambisiøse velferdsreformen etter den andre uten samtidig å tilføre kommunene tilstrekkelige midler til å gjennomføre den. Det har ført til at kommunene har en underbalanse på 10 milliarder kroner. Det har bygd seg opp samtidig som staten har klart å legge opp 350 milliarder kroner på bok og velstanden i privat sektor når stadig nye høyder. Man må være sosialøkonom for å forstå hvordan dette henger sammen.
  • Regjeringen mener det er nødvendig med en stram finanspolitikk for å unngå overoppheting av økonomien med inflasjon, renteøkning og arbeidsledighet som resultat. Derfor blir omstilling og effektivisering regjeringens svar på kommunenes rop om mer penger. Men effektivisering betyr, ifølge KS-leder Halvdan Skard fra Arbeiderpartiet, at kommunene må produsere mer velferd med færre ansatte. Det betyr færre lærere per elev, større klasser og større skoler. Det betyr færre og større sykehus, at sykepleierne må løpe fortere, at hjemmesykepleierne må korte ned sin besøkstid og at flere kommuner må dele på utgiftene til legevakt.
  • Det er i sykehuskorridoren, på venteværelset og i skolestua vi ser de konkrete resultatene av politikernes løfter. Blir det for miserabelt, vil tiltroen til de offentlige løsninger svekkes. Da vil stadig flere etterlyse bedre tjenester på det private marked. Folks lommebok vil i større grad bestemme hvilke velferdstjenester de får. Hvis dette er målet for politikken, bør den formuleres og vedtas. Uansett må politikerne prioritere hva som skal være det offentliges oppgave og hva som ikke skal være det.