Går hjem til ruinene hver dag

Så snart sola står opp, tusler Lahtiska (10) over massegraven, på vei tilbake til ruinene av det som en gang var «hjemme».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SRI LANKA, PERALIYA (Dagbladet): Før flodbølgen svømte den vesle gutten ofte i sjøen og lekte på stranda hver eneste dag. Det gjør han ikke lenger.

-  Jeg er redd for havet, sier Lathishka, og kikker ut mot den krystallblå sjøen, noen meter unna.

Palmene og den kritthvite sanden står i grell kontrast til haugene av stein, søppel og stillhet.

-  Jeg drømmer om havet når jeg sover. Jeg drømmer om bølgen, og at vi løper, sier han. Beina dingler ned fra det som en gang var familiens kjøkkenbenk. Det var her, på de rosa flisene med bilder av tomater, auberginer og ananas, at familien var i ferd med å spise frokost da flodbølgen kom.

-  Jeg trodde vannet skulle ta meg. Jeg bare løp, sier Lathishka.

Tigger penger

Hele landsbyen ble skylt på havet av tsunamien. Ruinene vitner om hvilke krefter den lille gutten kjempet mot. Betonghus ble jevnet med jorda. Båter ble kastet flere hundre meter inn mot land. Et helt tog ble slengt av skinnene da vannet fosset inn, søndag for fire uker siden. Midt i denne uvirkelige virkeligheten har den ti år gamle gutten sin hverdag.

-  Jeg kommer hit hver eneste dag. Vi kikker på huset vårt. Tigger om penger fra dem som ser på togvraket, og henter mat som deles ut.

De små beina hopper lett over det som en gang skilte familiens leilighet fra Lathishkas onkel som bodde vegg-i-vegg. Nå ligger onkelen begravet i det som en gang var stua. I den lille sandhaugen står en flaskebunn med plass til et lys.

Små barnesinn

Over to tusen mennesker mistet livet i landsbyen. De som overlevde lever nå i ingenmannsland mens de venter på at nødhjelpen skal bli mer langsiktig, og de kan bygge nye hjem. Mange bor i flyktningleirer. Lathishka og foreldrene sover hos slektninger i nabolandsbyen. Så snart sola er oppe, er de å finne i ruinene av huset sitt.

-  Helst vil jeg flytte tilbake hit, sier Lathishka.

Med et rusten spett hakker han sement fra mursteiner, og legger dem nitid på rekke.

-  Vi selger det for å få penger, forteller han.

Om lag én million mennesker mistet alt de eide i flodbølgen på Sri Lanka. Lovnader om nye hus og nye skoler er ennå ikke innfridd. Organisasjoner som Redd Barna frykter nå for hva som skjer med små barnesinn i tomrommet mellom katastrofen og en ny hverdag.

Nok psykologer

-  Mange voksne er så traumatiserte at de ikke ser barnas behov. Mange blir overlatt til seg selv. De bare surrer rundt, sier Veslemøy Nærland, programsjef i Redd Barna.

Når barn er vitner til så store tragedier kreves det mye av de voksne. Men invasjoner av barnepsykologer eller traumespesialister har hun liten tro på. -  Generelt sett kan jeg si at det siste barna trenger nå er alle psykologene. Det disse barna trenger er trygghet. De trenger hus, skole og noe å ta seg til. Vi må ikke sykeliggjøre barna. De lever i en unormal hverdag, og da er sorg og sjokk normalt. Det som er viktig nå, er at de får hjelp til å normalisere hverdagen. Skole og aktiviteter er avgjørende, sier Nærland.

At mange familier fremdeles ikke vet hvor de skal flytte tilbake, er et annet problem, mener hun.

-  Vi må få bort usikkerheten. Barna må vite hvor de skal bo, hvor de skal være, sier Nærland.

Huset til Lathishka lå for nær sjøen til at de kan flytte tilbake. Regjeringen har bestemt at ingen skal bo så nær strandkanten.

Tanker på et ark

-  Vi vil bo her så jeg kan fiske igjen, sier faren til Lathishka. Han møter sønnen et stykke fra husruinene. Så trekker han fram en notatblokk og en penn som han har kjøpt for penger han har fått.

-  Vi har vært heldige. Vi lever, sier faren. Overlykkelig over gaven, småløper Lathishka med boka. På vei tilbake til ruinene av huset, krysser han en massegrav med 1600 mennesker. De var passasjerer i toget som ble tatt av flodbølgen.

Flere tusen mennesker er møtt fram denne dagen. Noen sørger, andre ser på togvraket. Lathishka enser ikke menneskene. Nå er det bare han og de hvite arkene.

-  På skolen likte jeg tegning best, sier Lathishka.

Så tegner han ei sol, en båt og et hus. Til slutt tegner han bølgen. «The see» skriver han, og signerer med navnet sitt.

DEN LILLE GUTTEN OG HAVET: I fire uker har Lathishka surret rundt i det som en gang var landsbyen han bodde i. Om nettene drømmer han om havet, om bølgen og at familien løper. - Jeg savner skolen, sier tiåringen. <!--/BTEK1-->
MASSEGRAV: - Når jeg blir stor, da skal jeg jobbe i marinen, sier Lathishka. Yrende glad over å ha fått notatblokk og en penn nesten småløper han over en massegrav med 1600 mennesker.