BJØRVIKA, OSLO (Dagbladet): 19. mars i 2014 kommer Odin Olsen Andersgård (13) hjem fra skolen. Mamma Katrine spør om det har gått bra i dag, og får et «ja» til svar. Sønnen sier han skal ta en dusj, og løper opp på badet.

Dette ble den siste samtalen mellom Odin og mamma. Etter en mangeårig kamp mot mobbing i skolen, orket ikke Odin mer.

13-åringen tok sitt eget liv.

Mobbetallene skyter i været

I november samme år, valgte Odins familie å fortelle historien i VG. Det de fortalte, rystet hele Norge.

- Hvorfor valgte dere å stå fram?

- Det var nok følelsen av at ingen andre måtte oppleve det vi opplevde. Og for å vise hvor jævlig livet kan være, rett og slett. Hvor mange det går ut over, og hva som skjer dersom ingen tar tak, sier Katrine Olsen Gillerdalen.

- Det er nok litt farlig å si, men mobbing tar liv, og det føles som om noen har drept ungen min, sier hun.

Fredag morgen ble resultatene fra fjorårets Elevundersøkelse offentliggjort, og mobbetallene skyter i været.

9,9 prosent - 1 av 10 - sjuendeklassinger opplever mobbing i skolen - en økning på to prosentpoeng fra året før, og det høyeste tallet på minst ti år. På 10. trinn er økningen nesten like stor. Her har det gått fra 5,7 prosent til 7,4 prosent.

Mobbetallene skyter i været: - Alvorlig

Det overrasker ikke Katrine.

- Ikke i det hele tatt. Jeg avsluttet akkurat en samtale med en mor i en kommune hvor ting er helt krise nå. Det er tøft der ute. Jeg er ikke det minste forundret, sier hun.

- Men tallene får det til å gå kaldt nedover ryggen likevel, legger hun til.

Også i arbeidet med Odinstiftelsen har hun sett en stor økning i saker som varer lenge, hvor barna ikke er på skolen og foreldrene er svært frustrerte og redde.

- Ligget i skjul

Hun tror den kraftige økningen i mobbetallene skyldes at flere har turt å si ifra nå enn tidligere.

- Jeg tror disse tallene har ligget i skjul, men at de kommer fram nå fordi det har blitt mer akseptert å snakke om psykisk helse etter corona, sier hun.

Uka før tallene blir offentliggjort, møter Dagbladet Katrine sammen med dattera Tuva Olsen Andersgård (17) i lobbyen på Thon Hotel Opera i Oslo.

Fordi de skal snakke om Odin, har de kombinert det med å gjøre noe hyggelig sammen, og denne gangen ble det hotellovernatting i hovedstaden.

- Det går bra å snakke om han nå. Det var verre da jeg var yngre, sier Tuva.

Gikk i sjokk

Hun var bare åtte år da hun mistet storebroren sin, og fram til nå har Tuva så å si vært skjermet fra media. En bevisst handling fra foreldrenes side, for at hun skulle få gå i fred.

- Husker du noe fra den dagen Odin døde?

- Jeg husker deler av dagen godt. Jeg husker at jeg var veldig stressa og at alt skjedde veldig fort. Du husker nok mer enn meg, mamma, sier hun og ser bort på mora.

- Ja, jeg gjør nok det. Tuva gikk i sjokk hver gang hun skulle sove. Jeg måtte ligge ved siden av henne og fysisk holde henne nede fordi kroppen hennes hoppet opp og ned fra madrassen, svarer Katrine.

Ulik sorg

På det tidspunktet bar alle i huset på hver sin sorg. Katrine sørget over sønnen sin, Tuva over storebroren, Joachim over bonusbroren, og Katrines ektemann, Audun, over bonussønnen sin. Å akseptere at de sørget ulikt, tror Katrine var avgjørende for å kunne leve sammen med sorgen.

- Idet ungene var klare, så fikk de gå på skolen igjen. Hadde vi lyst til å møte venner, så gjorde vi det. Ville den ene, men ikke den andre, så var det helt greit. Jeg tror det er viktig: Å slippe hverandre, rett og slett, sier hun.

For Tuva har det vært terapi å snakke om storebroren.

- Hun har alltid vært flink til det. Hun tar med seg Odin hele veien, begynner Katrine.

Tuva smiler og rekker fram underarmen sin med tatoveringen hun tok til minne om storebroren.

- Tre dager etter at det skjedde, hadde Tuva vært på butikken og kjøpt englelys for å ta med på skolen. Hun har alltid vært flink til å jobbe med det selv, i tillegg til å gå i sorgterapi, forteller Katrine.

Odinstiftelsen

Kort tid etter Odins dødsfall, fant også Katrine sin egen overlevelsesstrategi: Odinstiftelsen.

- Det er noe å gjøre de dagene energien er der, som gir mening, sier hun.

Stiftelsen ble opprettet til minne om sønnen i desember 2014 - ni måneder etter dødsfallet. Den viktigste oppgaven de har, er å opptre som støttende part i mobbesaker.

- Jeg skulle ønske det fantes en slik stiftelse da vi sleit. Det å ha noen som forstår er så viktig, sier hun.

De snakker med foreldre, gir dem råd og slår følge til møter i skolen ved behov.

Tøffe historier

I starten var det et vanvittig trykk, og det tok dem ett år å komme i bunnen av meldingslista. Også i dag er det perioder hvor innboksen oversvømmes.

Historiene stiftelsen får er mange - og tøffe.

Og det er mange tilfeller som likner på Odins.

- Når en pappa ringer og gråter - til meg som fremmed - fordi han har sluttet å telle selvmordsforsøkene til niåringen sin, da skjønner du at verden er stygg, sier hun.

Men de har også klart å snu slike historier. Det er dette som holder Katrine og stiftelsen gående.

- Vi lever for solskinnshistoriene - de gangene de ringer og sier: «Nå går det bra». Det viktigste stiftelsen har oppnådd, i tillegg til å sette mobbing på agendaen, er alle de enkeltmenneskene vi har hjulpet, sier hun.

Seksåring satt fyr på av mobbere

- Man kan ikke sette en prislapp på et liv, så om vi så bare hadde hjulpet én, ville det vært verdt det.

- Grensene er pusha

Katrine tror et viktig steg mot et mobbefritt samfunn, er å gjøre noe med folks holdninger.

- Hvorfor blir det ikke bedre, tror du?

- Det enkle, og vanskelige, svaret på det, tror jeg er samfunnsholdninger - oppførselen vår. Grensene er pusha, for når jeg hører hvordan enkelte unge snakker til hverandre i dag, får jeg bakoversveis, begynner hun.

- «Men det er ingen som mener noe vondt med det», kan Tuva si, men det gir ingen mening for meg. Det er heller ikke alle som er like trygge på å vise at de faktisk blir såra av disse kommentarene, sier Katrine.

- Vi er opptatte

Hun mener at de voksne må ta mer ansvar, og ikke «godskrive» ordbruken fordi det med tida har blitt en del av unges dagligdagse tale.

- Vi har ikke de samme autoritetene lenger. Jeg tror vi trenger litt den gamle mannen som roper: «Ikke tråkk på gresset!», eller den dama som sier: «Ikke ta på rutene». Vi trenger noen som holder oss litt i skinnet. Tydelige voksne er trygge voksne, sier hun.

Uventet milliongave: - Utrolig!

Katrine er tydelig på at det er de voksne som må sette disse grensene. Det er de som må hindre at mobbing får skje.

- Barn vil alltid prøve seg. De vil teste grenser, de vil erte, de vil dulte, de vil slenge en kommentar. De tester hvor langt de kan dra det, og jo lenger de kan dra det, desto verre blir det, sier hun.

Videre peker hun på at det er for mye som stjeler oppmerksomheten vår.

- Vi er opptatte. Vi går med ansiktet ned i en telefon - både store og små. Vi mister litt muligheten til å lese kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Mye kommunikasjon blir borte, og en smiley gjør ikke opp for alt, forklarer hun.

Og lærerne burde fått mer tid til å være lærere, mener Katrine.

- Jeg tror det er mange lærere som drukner i papirarbeid. Tid som skulle vært brukt i klasserommet på å lære bort, går til rapporter, statistikker og tester. Når skal du ivareta elevene dine da?, spør hun.

Har tunge dager

I mars i år er det ni år siden Odin døde, men han vil aldri bli glemt.

Katrine forventer ikke at folk skal forstå at hun fortsatt har tunge dager, men at de skal akseptere det.

- Det gir meg styrke å vite at han er med meg

- Aller tyngst er dagen før alle merkedager. Lille julaften, dagen før nyttårsaften, 24. mai, ikke bursdagen hans 25., 18. mars - ikke 19. mars - da han døde.

- Hvorfor tror du det er slik?

- For da er jeg klar når den dagen kommer, når alle andre faller sammen. Det er en overlevelsesmekanisme, tror jeg. Jeg er nok bare lagd sånn, svarer hun.

Hver gang lillesøster Tuva ser ned på tatoveringen sin, tenker hun tilbake på alle minnene.

- Det jeg husker spesielt, var at Odin alltid var den som kom løpende først om jeg hadde skadet meg.

- Ja, det stemmer. Odin var omsorgsfull - overfor alle. Og hvis Tuva hadde mareritt om natta, så møtte han meg i soveromsdøra mi med henne på armen. Hver gang, legger Katrine til.

- Prikk lik

- Tenker du ofte på hvem Odin ville vært i dag?

- Hele tida. Jeg diskuterte faktisk nylig med søstera mi hvordan vi trodde han ville sett ut. Jeg tenkte at han ville ha kortklipt hår, mens hun var sikker på at han ville hatt langt. Jeg ser mye av Odin i Tuva, sier Katrine, og ser bort på dattera.

- Hun er egentlig prikk lik storebroren sin, på en positiv måte.

I dag går Tuva andreåret på videregående, og akkurat som Odin, ønsker hun å gå i pappa Espens fotspor. Derfor har hun valgt linja for transport og logistikk.

- Pappaen deres har kjørt langtransport i mange, mange år. De har vokst opp med det, og han er fryktelig dyktig i det han gjør, sier Katrine.

- Man får lyst til å lære mer når man ser hvor flink han er. Jeg tror ikke det finnes noen som kan måle seg med han, sier Tuva og smiler.