Går sultne fra butikken

Når de fattige har krefter til å protestere, gjør politikerne klokt i å lytte til dem, skriver Arne Foss.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verden kan beskrives som en kolonialbutikk hvor det egentlig er mat nok til alle. Men den er ikke et kooperativ, hvor de snart 6,7 milliarder menneskene på jorda eier hver sin del. Svært mange har ikke penger nok til å betale for varene når de kommer fram til kassa. Noen av dem begynner å bli temmelig sinte.

Sulten er ikke ny. Men matkrisa som nå rammer den fattige delen av verden, har ført til at mange flere går sultne til sengs hver eneste dag. Tallet kan, om krisa vedvarer, fort komme opp i en milliard mennesker, ifølge Verdensbanken. Lederne for mange av verdens nasjoner diskuterer dette akkurat nå i Roma. De snakker om kortsiktige tiltak, om hvordan de sultne og de sinte, skal få mat nok til å overleve. Og om langsiktige tiltak, om hvordan verden skal hindre at matkrisa blir permanent, og enda mer langsiktig, hvordan produksjonen av mat i verden kan bli økt.

Samtidig vet de at over halvparten av verdens innbyggere nå bor i byer, og at stadig flere vil flytte til byene i framtida. De har også merket seg at matkrisa rammer de fattige i storbyene ekstra hardt. De kan ikke dyrke sin egen mat, de må kjøpe alt i butikken, og nå har de ikke råd til å kjøpe alt de behøver. Og de har sett at de urbane fattige har gitt utløp for sitt sinne og sin frustrasjon. Og de vet, fra før, at dette er noe nytt. Sultne mennesker pleier ikke å ha krefter til opprør og protester. Men det har til nå skjedd i mer enn 30 land. De politiske lederne i Roma begynner å forstå at oppgaven de står overfor er tosidig. De må hjelpe sultne mennesker, og de må, ved å gjøre det, hjelpe seg selv.

Møtet i Roma arrangeres av FAO, FNs matvareorganisasjon. Generalsekretæren der, Jacques Diouf, sa i sitt innlegg at når denne verden er villig til å bruke 1,204 milliarder dollar på våpenkjøp og opprustning, så burde vi kunne sørge for at de sultne samtidig fikk tilgang på nok mat. Og akkurat nå er det, ifølge Diouf, 860 millioner mennesker som ikke har det. Det er på tide at måten verden prioriterer sine ressurser på, snus opp ned. Den mest fundamentale menneskerett er å leve, være til, eksistere. Det er den som må settes øverst på lista over prioriteringene, mente generalsekretær Diouf.

Og for å leve, må du spise. Det er en selvfølgelighet. Men de fattige i byene har ikke nok mat, heller ikke de fattige på landsbygda. Prioriteringene i butikken verden gjøres ikke på vegne av alle, eller på vegne av menneskeheten. I dagens verden kan noen plukke alt hva de ønsker fra hyllene, og de har råd til å betale i kassa. Noen har ikke bare nok mat, de lever et liv i overflod. Og en av grunnene til det, sa FNs generalsekretær Ban Ki-moon, i sitt innlegg, er at de rike land verner om overfloden sin ved hjelp av toll og subsidier til eget landbruk. Hvis de rike rev ned disse hindringene, ville tiltakene bedre levekårene til verdens fattige bønder umiddelbart, mente Ban Ki-moon.

Det er noe kjent med de to FN-toppenes beskrivelser. Det kan virke som vi her i Norge gjør akkurat det motsatte av det vi bør gjøre. I nyhetene om oss selv i den siste tida er vi blitt fortalt at vi sløser med maten. Aldri har vi kastet mer mat enn vi gjør nå. Og aldri har vi gitt våre bønder mer støtte og penger. Årets oppgjør i jordbruket satte ny rekord. I tillegg er vi i ferd med å gjennomføre vår histories største våpenkjøp. Det er utelukkende en diskusjon om hvilket fly, svensk eller amerikansk, vi skal bruke milliarder av kroner på, ikke om vi bør kjøpe fly eller ikke.

Forskjellen på rike og fattige er også, som Norge her så klart demonstrerer, muligheten til å prioritere teknologi. Professor Jeffrey Sachs ved Colombia University, sier for eksempel at mange fattige land kan dyrke mer mat selv fordi bøndene der produserer langt under det som er teknologisk mulig.

Nøkkelen, mener Sachs, er å sikre de fattige bøndene forbedret såkorn, gjødsel, midler til å forbedre jorda, og vanningssystemer der det er mulig. Slike enkle tiltak kan doble eller tredoble avlingene på noen få år. I tillegg trenger bøndene økonomisk hjelp for å kunne komme i gang, sier Sachs.

Matkrisa har satt søkelyset på en annen teknologi, genmanipulering av vekster.

Denne teknologien kan øke produksjonen av mat veldig raskt. Myndighetene har akkurat nå åpnet for å godkjenne slik mat også her i Norge, nærmere bestemt for to typer genmodifisert mais. Men dyrking av slik mat sier Norge fortsatt nei til. Virkningen av slike vekster på andre, naturlige vekster, er fortsatt usikker.

Langt mer sikkert er det at klimakrisen blir verre, og at prisen på energi vil holde seg høy.