Gårsdagens menn

De sosialdemokratiske oljegründerne nekter å fullføre sitt eget storverk og bidra til at det som begynte under navnet «Den norske stats oljeselskap» blir en suksess også i det 21. århundre. De tror ikke på Statoil-ledelsens vurderinger av framtida, og driver oppholdende strid ved alle veivalg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Uten innsatsen til folk som Finn Lied, Jens Christian Hauge og arvtaker Arve Johnsen, ville norsk sokkel i Nordsjøen blitt bygget ut og drevet av Mobil, Shell, Elf og de andre store oljeselskapene. Slik ville høyresiden i norsk politikk at det skulle ha vært. Det gikk annerledes fordi de sosialdemokratiske gründerne fant allierte som Arne Rettedal i Høyre og Reidar Due i Senterpartiet som bidro til å skape en nasjonal konsensus om gründernes visjoner. Høyresiden forøvrig har fremdeles ingen visjon å bidra med. De har bare hakk i plata og kommer aldri ut av rillen om «privatisering».

  • I den pågående debatten om forvaltning av oljeformuen behandles og omtales Statoil som om det var naturgitt at selskapet skulle lykkes. Det var ikke det. Statoils suksess skyldes de valg og beslutninger som selskapets ledelse og styrer gjennom 25 år har gjort og fått politikerne med på. Men daværende oljeminister Vidkun Hveding i regjeringen Willoch slåss for eksempel drabelig mot at Statoil skulle få benytte seg av punktet i avtalen om utbygging og drift av Statfjordfeltet som åpnet for å overta operatøransvaret fra Mobil. Uten Statfjord ville Statoils kompetanse til å drive oljefelt vært langt mindre enn den er i dag, og selskapet ville vært tilsvarende mindre verd.
  • I dag kan det slås fast at Statoils plass i utbyggingen av norske sokkel har satt standarden for utvinning av olje og gass midt i det rike matfatet som Nordsjøen er. Men vi vet at sikkerhet, arbeidsrettigheter, organisasjonskultur og avtalerett var svært svakt utviklet i den cowboykulturen som fortsatt preget de store oljeselskapene i slutten av sekstiårene og ved begynnelsen av syttitallet. Etableringen av Statoil bidro avgjørende til sivilisering av virksomheten. Men det skjedde under konstant motstand fra høyresiden. På åttitallet kunne man få inntrykk av at flere sentrale personer i Willoch-regjeringen, fra statsministeren selv og nedover, drev en personlig vendetta rettet mot direktør Arve Johnsen. Johnsens tid var kanskje ute da han måtte gå av etter overskridelsene på Mongstad-raffineriet, men det var ikke noe vakkert syn å observere skadefryden hos hans mangeårige motstandere som hadde tenkt smått og galt da Johnsen og gründerne tenkte stort og riktig.
  • Det oljepolitiske kompromisset i 1985 vingeklippet Statoil og etablerte staten som direkte eier på sokkelen i det som nå kalles SDØE. Willoch-regjeringen gjorde ikke dette fordi man hadde en visjon for å styrke norsk oljevirksomhet. SDØE ble oppfunnet for å hindre at Statoil ble for stort og dominerende, eller sagt med rene ord: for å hindre at Arve Johnsen fikk større makt enn han allerede hadde.
  • I dag foregår det en gjennomgripende omorganisering av oljevirksomheten i verden. Selskaper blir slått sammen og allianser blir etablert. Både Norsk Hydro og Statoil er spurver i denne tranedansen. Begynnelsen til den store tanken i forhold til Norges deltakelse i internasjonal oljevirksomhet i årene framover, er kanskje å følge rådet fra styret i Statoil om å tilføre oljeselskapet statens eierandeler. Og det kan være nødvendig å gå enda lenger ved å kjøpe staten opp igjen til over 50 prosent i Norsk Hydro, for deretter å slå oljevirksomheten i selskapet sammen med Statoil. Eierandelene til de private eierne i Norsk Hydro ville være en delprivatisering av Statoil. Deretter måtte det nye, store selskapet med staten som hovedeier, få mulighet til ytterligere delprivatisering gjennom adgang til å inngå strategiske allianser ved å bytte aksjer med andre selskaper.
  • Tanken er politisk umulig. Oljedepartementet vil ikke. Stortingsflertallet vil ikke. Og utspillene fra de gamle storheter i Arbeiderpartiet, selve oljefedrene, går som kjent i stikk motsatt retning. Men de er antakelig gårsdagens menn, selv om de kommer igjen og igjen.