Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Gasskraft-maset

Frederic Hauge må ha glemt at verden har mindre enn 100 måneder på å snu global utslippsvekst til reduksjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Frederic Hauge er overrasket over at de aller fleste andre miljøorganisasjoner utenfor Norge er skeptiske til CO{-2}-deponering, og påstår at dette «er det eneste som virker». Hauge må ha glemt at verden har mindre enn 100 måneder (2015) på å snu global utslippsvekst til reduksjon. Det er kort tid, og i dette perspektivet spiller CO{-2}-deponering en ubetydelig rolle.

Det er underlig å lese at Hauge er overrasket over miljøbevegelsens skeptiske holdning. Denne har vært kjent i en årrekke. Også blant de norske organisasjonene har blant annet Framtiden i våre hender og Miljøvernforbundet i tillegg til Greenpeace markert seg som skeptiske til CO{-2}-deponeringsmantraet – med gode grunner.

Den generelle miljøskepsisen til CO{-2}-deponering, som forutsetter fortsatt satsing på fossile, sentraliserte kraftløsninger og subsidier til denne sektoren, er av mange sett som en vesentlig årsak til at nettopp Bellona er utvalgt som «NGO-alibi» i EUs CO{-2}-deponeringsprosjekt. Både EU, IEA, kull-og oljeindustrien har identifisert «public acceptance» som en av de avgjørende barrierene mot storskala satsing på CO{-2}-deponering. «Motstand i publikum» er jo en langt enklere sak å håndtere enn de mange reelle, tekniske og økonomiske barrierene mot denne såkalte løsningen.

1. Enhver deponering fører til økt energiforbruk ettersom dette er en energikrevende prosess. Energiforbruket skaper dermed en desto større framtidig klimagassbyrde, dersom reservoarene skulle lekke mer enn antatt. Det fortsatt er umulig å garantere at de svært ulike lagringsstedene kan holde på klimagassene lenge nok. Noen reservoarer kan holde lenge, men det er umulig å vite på forhånd hvilke som ikke fungerer. Det klart sikreste klimatiltaket er å redusere energibruken, utvikle ny fornybar energi og la de fossile ressursene bli der de er.

2. Ethvert offentlig subsidie, eller CDM-finansiering, nyhetsartikkel eller informasjonstiltak som i dag går til å betale eller promotere CO{-2}-deponering, er penger som heller kunne og burde gått til å utløse de enorme, og billige, potensialene for utvikling av ny fornybar energi og energisparing. På denne måten bidrar snakket om CO{-2}-deponering til en stadig utsettelse av den nødvendige energirevolusjonen; basert på effektiv energibruk og fornybar energi.

Eksemplene fra Norge er slående: mens det loves titalls milliarder til fullskala CO{-2}-deponering fra gasskraft og storsatsing på forskning i dette feltet, avspises fortsatt den fornybare energien og energisparingen med smuler. Lullet inn i troen på at CO{-2}-deponerng kan tillate fortsatt strøm- og energisløsing, har nordmenn siden gasskraftkampen og Kyotomøtet tillatt seg selv stadig høyere forbruk. FNs klimapanel IPCC har i hver eneste rapport pekt på de enorme og umiddelbare reduksjonspotensialene knyttet til energisparing, og understreker at dette har en nøkkelrolle i de fleste stabiliseringsscenariene. Hvorfor velger Frederic Hauge å påstå at dette ikke virker? Kan det være fordi sannheten ikke er like behagelig som at alt kan løses ved å feie det under teppet – eller stikke det under en stein?

3. CO{-2}-deponering er fortsatt et dyrt og eksperimentelt klimatiltak, i alle fall om det skal gjøres på en sikrest mulig måte. Dessuten tar det tid å identifisere hvert enkelt område, undersøke lagringsegenskapene, bygge (de nye) fossilkraft anleggene og få teknologien til å virke. Det stemmer dessverre ikke at det «bare er å installere et CO{-2}-rensenanlegg på et gammelt fossilkraftverk», som mange tror. Kravet fra blant annet Bellona og Stoltenberg om at CO{-2}-deponering på død og liv må godkjennes som prosjektbasert klimatiltak under Kyotoprotokollens CDM-mekanisme, er derfor fullstendig prematurt. I realiteten er det kun de billigste klimatiltakene som blir utløst gjennom CDM-mekanismen, og det vil selv i de aller mest optimistiske framtisscenariene.

Uansett om CO{-2}-deponering blir godkjent som klimatiltak gjennom CDM nå eller ikke, vil det være fritt fram for både Bellona og Norge å inngå avtaler med Kina eller andre om å teste ut et CO{-2}-deponering på et av deres eksisterende eller planlagte kullkraftverk. Forskjellen er bare at uten CDM-godkjenning vil ikke tiltaket kunne gi Norge økte rettigheter til å slippe ut hjemme. Og det trenger vi vel ikke, hvis målet er å redusere CO{-2}?

KRITISERER GREENPEACE: - Går kull- og atomindustriens ærend, mener Fredrik Hauge. Foro: Scanpix
KRITISERER GREENPEACE: - Går kull- og atomindustriens ærend, mener Fredrik Hauge. Foro: Scanpix Vis mer

Skepsisen til de gode hensiktene til mange som promoterer CO{-2}-deponering blir selvsagt heller ikke mindre når en rekke av prosjektene blir solgt inn, blant annet av Bellona, som «kinderegg-tiltak» hvor man både produserer mer kraft, deponerer CO{-2}, og betaler hele gildet ved inntektene fra å presse mer olje ut av gamle oljefelt. Det opplagte i at mer olje dessverre er nettopp det verden ikke trenger, blir selvsagt behendig glemt.

Det er gode grunner til å opprettholde en aggressiv forskningsagenda på CO{-2}-deponeringsområdet. Det skjer stadige framskritt både på kostnader, og er vi heldige kan det hende dette vil levere betydelige reduksjoner i framtiden, sammen med arbeid for fornybar energi, regnskogsvern og energieffektivisering. Det vil være bra, men teknologien er i dag for umoden og har for lang ledetid til å kunne ta betydelige utslippskutt på mellomlang sikt. Derfor trenger vi andre tiltak nå, i stor skala. Når det gjelder forskningsbehovet, er for øvrig et bredt internasjonalt fagmiljø, og stadig flere også i Norge, veldig tydelige på at det i tilfelle er på fangst og lagring fra kullkraft man i så tilfelle bør jobbe med, ikke fra gasskraft som Norge og Frederic Hauge maser med.

På lang sikt er den eneste holdbare løsningen å utvikle ny fornybar energi og bruke energien mer effektivt. Vi må begynne nå om det skal være mulig å redusere utslippene nok innen vårt utrolig trange tidsvindu: Ifølge Klimapanelet har vi mindre enn 100 måneder på oss på å snu den globale utslippskurven fra økning til reduksjon. Dette er en formidabel jobb, men det er mulig ved hjelp av aggressiv satsing på energieffektivisering, regnskogsbeskyttelse og fornybar energi. En fortsatt satsing på, og til og med subsidiering av fossil energi, til og med uten å adressere den galopperende forbruksveksten i den rike verden, er å lure seg selv.

<B>LEDER FOR GREENPEACE NORGE: Truls Gulowsen mener Hauges kritikk er uforståelig.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media