Gateavisas valg

Det er fortsatt liv i Gateavisa.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Anarkistmiljøet i Hjelmsgate 3 på Majorstua i Oslo har nok en gang laget et eget valgnummer, slik de gjorde det før stortingsvalget i 2005. Paradoksalt, kanskje, for mennesker som intenst forakter statlig og kommunal myndighetsutøvelse og som ikke har mye til overs for politikere i sin alminnelighet. Ikke desto mindre har Gateavisa i sitt rykende ferske nummer viet fire tekstrike tabloidsider til intervjuer med Arbeiderpartiets byrådslederkandidat i Oslo, Rune Gerhardsen, og Høyres ordførerkandidat Fabian Stang. Intervjueren er Marius Hauge, sønn av avdøde Jens Christian Hauge som var minister og nasjonal strateg i Einar Gerhardsens etterkrigsregjering. Og det skinner igjennom i de utradisjonelle intervjuene at Hauge ikke er noe mikrofonstativ, men en mann med solid bakgrunn for egne meninger. Hans form minner meg om en om episode jeg opplevde i den internasjonal presseklubben i Hong Kong, som jeg av ulike og eksotiske grunner hadde oppsøkt for ca. 20 år siden. Plutselig befant jeg meg ved et bord fullt av verdensreportere som lurte på hvor jeg var fra og hva jeg gjorde der. Da jeg stotret Norway, ble jeg straks spurt om jeg kjente Hans Wilhelm Steinfeld. Ham hadde de lært å kjenne under toppmøtet mellom Gorbatsjov og Reagan i Reykjavík noen år før, og den norske stjernereporteren hadde gjort et uutslettelig inntrykk. «He was not interviewing, he was arguing», slo en amerikansk korrespondent fast.

På samme måte opptrer Hauge i intervjuet godt assistert av sin makker, fotograf Harald Medbøe. Når Gerhardsen påpeker at det i dag bare er 10 prosent av befolkningen som strever på bunnen, mens 90 prosent befant seg der for femti år siden, at trinnene på samfunnsstigen er et evig faktum og at noen må stå nederst, repliserer Hauge: «Det du nå sier, hadde ikke faren din turt å si høyt i sine glansdager. Da han regjerte, var tonen en annen: Tilnærmet like. Folk side om side, ikke under eller over hverandre. Du er ganske frisk der du sletter sosialismens høye ideal sånn rett ut av munnviken», fyrer Hauge løs og føyer til i brødteksten: «vi føler vi har ham nå. Gateavisa fester grepet.» Og når Gerhardsen d.y. så presiserer, puster intervjueren lettet ut: «Puh. Det var godt å høre (.) Vi trodde et øyeblikk du hadde foretatt en radikal klassereise». Så gir Hauge sitt bilde av dagens virkelighet i halvfet over en halv bredspalte, før Gerhardsen igjen kommer til orde. Rett skal være rett. Målt med typografisk ciceromål deler de to etterkrigssønnene nokså broderlig på plassen. Men det er nettopp Hauges tunge tilstedeværelse som gjør intervjuet levende og leseverdig. Gerhardsen strever med en journalist som byr ham motstand. Han får sagt sine ting, men ikke mer overbevisende enn at Hauge (og Medbøe) avslutningsvis spør seg: «Har Rune Gerhardsen baller?» De summer seg et øyeblikk, ser etter Gerhardsen som trekker seg tilbake fra intervjusituasjonen mot Rådhuset og konkluderer med å sette tusen dyrebare spenn på at svaret er ja.

Hauge (og Medbøe) farer noe mildere med Fabian Stang. Intervjueren har noe «hestenes’k» over seg i sin innledende presentasjon av objektet: «Fabian Stangs kritthvite jumper formidler svart aura av dyrtid.» «Hans sommerlige benklær sitter forholdsvis tett om pene ben. Armbåndsuret han bærer er ikke påtrengende flott.» «Kanskje er han en mann for politiske sidesprang», noe som ifølge Hauge bare kan skje til venstre.

«Om énogtredve år kan det godt hende at Fabian Stang er en samlende Grand Old Man.»

Intervjuene er verdt hele løssalgsprisen på 25 kroner og mer til.