Gått ut til lunsj

Hva ville du gjort hvis du var kulturminister for en dag?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR GUD VIL STRAFFE

menneskene, sies det, oppfyller han drømmene deres. Kanskje var det angsten for å komme for nær nirvana som lammet norske kulturarbeidere i sommer, da Dagbladet stilte dem spørsmålet: Hvis du var kulturminister for en dag, hva ville du gjøre? Odd Nordstoga oppsummerte greit da han svarte: Tatt en lang lunsj og gått tidlig hjem.

ANNE GRETE PREUS

ville sendt alle som formidler kultur, på seminar. Hildegunn Riise ville reist landet rundt med sine rådgivere. Karoline Krüger ville sett tre gode matinéforestillinger, og deretter invitert artistene til lunsj. Vegard Ylvisåker ville også tatt lunsj, en «deilig» en. Edith Roger svarte at hun ikke vet hva en kulturminister gjør, Svein Sturla Hungnes sa han først ville prøvd å finne ut hvorfor det var så vanskelig å få gjort noe. Leif Ove Andsnes ville undersøkt om han hadde gode rådgivere, mens Per Christian Ellefsen ville skapt en holdningsendring til frilansskuespillere. Kjersti Holmen ville fått laget et kjempestort banner som skulle hengt foran Stortinget, der det sto: «Kunst er sjelens oksygen.»

MULIGENS GJENSPEILER

dette kulturlivets erkjennelse av at en kulturminister har mer symbolmakt enn reell beslutningsmakt, og at en vesentlig del av jobben består i å observere kulturlivet og klappe for det. Å klippe snorer, se forestillinger og spise lunsj med kunstnerne, utgjør - til Edith Rogers orientering - en ikke uvesentlig del av jobben, mellom regjeringskonferanser, dokumenthauger og kalde kompromisser. Kanskje er det slik at når kulturlivet stadig hytter neven mot Valgerd og byråkratene, så er det en rituell besvergelse av Den gode fiende. På et annet spørsmål i sommerserien - «Hvem gjør deg sint?» - strakte de fleste seg etter en politiker. Først George Bush. Deretter Carl I. Hagen.

«JEG ER HELDIGVIS

ikke politiker, de må alltid gjøre valg,» sa Khalid Hussain. Men en bitte liten beslutning måtte det vel være fristende å foreta? Bygd et kulturhus? Nedlagt en opera? Doblet støtten til norsk film? Tilbudet er jo eksepsjonelt godt: kulturminister for en eneste dag. Muligheten for store, dristige grep uten å måtte stå skolerett for finansministeren neste morgen. Erlend Loe, den eneste av de spurte med byråkratisk erfaring, var pussig nok den modigste: Kutte all støtte til alle, se hvem som var fandenivoldske nok til å overleve og kaste millioner etter disse. Ellers ville Jahn Teigen sørget for at alle kjente norske artister måtte spille på gamlehjem en gang i året og Bård Ylvisåker prioritert å fjerne blokkfløyta fra barneskolen.

HVIS JEG VAR

kulturminister, ville jeg blitt rørt av slik beskjedenhet. Og vært rundhåndet, både med knappene og glansbildene.