Gavenes pris

«Gaveoverrekkelsen er et angrep på mottakers frihet. Den forplikter.» Pierre Bourdieu

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FULL ÅPENHET

om pengegaver til politiske partier er et prinsipp vi har støttet her i avisa. Vi aksepterer at gaver er en del av vår sosiale orden, også mellom givere og partier. Men vi mener at velgerne skal vite hvem som mottar hva fra hvem fordi vi legger til grunn at det parti som har mottatt en gave fra noen, har en gjeld til vedkommende giver. Denne uuttalte forpliktelsen til gjenytelse bør velgerne ha i mente når de skal avgjøre hvilket parti som får deres tillit og stemme. Ved å gi sin stemme til et bestemt parti, ligger også en forventning om en gjenytelse fra partiet.

JOURNALISTER

og sosiologer har det til felles at de bryter etiketten som eksisterer rundt slike gavebytter. Vi journalister blir vist så stor oppmerksomhet fra ulike interesser at det nærmest sitter i kroppen vår at de som spanderer en lunsj på oss, har en baktanke. Og sosiologene kan sin Marcel Mauss, Lévi Strauss og Pierre Bourdieu som alle har skrevet bindsterkt om gavebyttet. «Gavebyttet er en diskontinuerlig følge av sjenerøse handlinger,» sier Mauss. «Gaven henviser til gjenytelsen,» sier Lévi Strauss. Men ved å si slike ting eksplisitt, reduserer vi gaver til rene økonomiske transaksjoner. «Jeg vet at du vet at når jeg gir deg noe, så kommer du til å gi meg noe tilbake. Men å gjøre den offentlige hemmelighet eksplisitt, er tabu,» sier Bourdieu. Derfor er det bare journalister og sosiologer som holder på med slikt. De andre pakker gaver inn - som gaver, og i form av forskjønnende omskrivninger, eufemismer. Når Stein Erik Hagen gir en pengegave til Kjell Magne Bondevik, forventer han ingen gjenytelse straks. Det ville oppleves som forsøk på korrupsjon og bestikkelse. Men når Kjell Magne Bondevik takker ja til Hagens spektakulære og nyadelige bryllupsfest, er det en gjenytelse av stor symbolsk verdi, selv om ingen av dem vil innrømme det.

DA MARILYN

Monroe sang «Diamonds are a girl's best friend», brøt hun den stilltiende avtale mellom giver og mottaker om ikke å definere eksplisitt gavens verdi: «He's your guy when stocks are high/ But beware when they start to descend/ It's then that those louses go back to their spouses/Diamonds are a girl's best friend.» Hun som i mange menns øyne selv var en juvel, leker i denne sangen med en indiskresjon som avslører romantikken: Diamanter gir kjærligheten varig verdi.

DET ER MED

andre ord en uskreven avtale, et rituelt spill, mellom den som gir og den som mottar en gave. De samarbeider om å benekte sannheten om byttet, skriver Bourdieu. Vi pakker det hele inn og fjerner prislappen. Og antyder aldri den minste forventning om gjengjeld. Det gjør vi heller ikke når vi sier: «Jeg er så glad i deg.» Men hengivelsen vil fort gli over hvis utsagnet aldri blir gjengjeldt.

DET SOM SKILLER

gavebytter fra ren økonomi er nettopp prislappen og tidsintervallet som går fra en mottaker får en gave, til det er tid for gjengjeld. Samt den usikkerhet som hele tida råder om hvorvidt mottaker vil yte gjengjeld eller ei. Den argentinske sosialantropologen Eduardo Archetti, som er professor ved Universitetet i Oslo, har merket seg forskjellen på norske og latinamerikanske tidsintervaller. I Norge gjør vi raskt opp for oss, vi utlikner gaver til antatt samme verdi. Vi frir oss fra forpliktelsene. Vi orker dem ikke.

Archetti ble, har jeg latt meg fortelle, gledelig overrasket over nordmenns omgjengelighet da han etter kort tid i Norge fikk besøk av naboen som ville låne sukker. Skuffelsen ble tilsvarende da naboen allerede dagen etter leverte tilbake nøyaktig samme mengde sukker. I Argentina ville naboen beholdt sukkeret, men kanskje gitt tilbake en flaske vin, ved en seinere anledning. Dette foranlediget refleksjoner om «utveksling på kort og lang sikt». Latinere har større tilbøyelighet til både å spandere, øse galant av sin rikdom, tilsynelatende uten forventninger om å få noe tilbake. Og likeledes å motta. Ulikt de fleste nordmenn, tar de gjerne regninga når flere er ute sammen. Men de har samtidig en forventning om at andre tar den neste gang. Og der kan man jo gå fem på, som latiner i Norge.

PÅ DEN ANNEN

side kan nordmenns noe firkantete bevissthet om gavens umiddelbare forpliktelser verne oss mot korrupsjon. Det samme vil åpenhet om gaver til politiske partier gjøre.