Geir Børresen

Geir Børresen går hundre prosent opp i det han gjør, enten det er i drakta til Max Mekker, i dykkerdrakta, i golfantrekket, på rulleskøyter eller i rollen som nyskilte Frank Fossum i den nye tv-såpa «Venner og fiender».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Det blir gjerne intenst en stund, medgir Børresen. Han er akkurat kommet hjem fra to ukers ferie i Israel.

- Jeg foreslo golf-ferie, men kona ville dykke.

Børresen føler seg hjemme i Midt-Østen.

- Jeg var en fisk i Rødehavet i mitt forrige liv.

At han setter dykkingen høyest har gått ut over golfingen.

- Da jeg begynte for fire år siden var jeg helt golfgæren, men i sommer har jeg nesten ikke spilt. Det tar for mye tid. Man får jo ikke skapt noe på golfbanen, sier Børresen.

Derfor har han møtt seg selv på halvveien.

- Jeg har begynt å male i vann som ligger i nærheten av golfbaner.

GEIR BØRRESEN ER NEMLIG UNDERVANNSMALER.

- Et sveitsisk dykkerblad som intervjuet meg, kjente til tre til; en spanjol, en franskmann og en svenske som nå er død.

- Men under vannø...?

- Det har noe med kontakten med fiskene å gjøre. Og bare tenk på den verden av spennende koraller og fisk som finnes der nede!

Treverk nytter det ikke å bruke, så Børresen syr fast lerretet til en jernramme som festes i bunnen og til en flytebøyle. Små filmbokser fylles med oljemaling, som påføres med palettkniver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg selger ikke bilder, sier Børresen. Han har riktignok hatt noen flytende planer om utstilling, men understreker at det kun er en hobby.

Men han har faktisk gått tre år på Kunst- og Håndverksskolen. På tekstillinja.

DEN TREDJE LIDENSKAPEN HANS AKKURAT NÅ ER RULLESKØYTER,

og han er blitt mye bedre siden debuten i første episode av «Venner og fiender». En stabbende Børresen kan dessuten beskues hver dag i seriens vignett.

- Jeg har joggeforbud, men oppdaget til min store glede at jeg kan mosjonere på rulleskøyter uten at det går utover mitt dårlige kne. Dessuten går det helt greit å pugge roller samtidig, sier Børresen. Forrige uke debuterte han på strekningen Marienlyst_Aker Brygge.

- Vi er en diskriminert gruppe. Jeg føler samhørighet med gutta på rullebrett. Ikke noe er lagt til rette for oss. Vi får for eksempel ikke lov til å rulle inn på t-banen, fnyser Børresen.

Og nå skal Max Mekker gå på rulleskøyter, også. Og han er glad for at Geir har øvd.

- Det er faktisk helt tilfeldig. De kom bort til meg og fortalte med bekymret mine at det står i manus at Max skal stå på rulleskøyter. Da de spurte om jeg klarte det, trengte jeg bare å peke ned på beina mine.

HAN HAR ALLTID VÆRT REDD /MEL> for å bruke opp trynet sitt, og har gjemt seg inne i Max Mekker og Labbetuss. Samtidig hadde han en snikende følelse av at oppdragsgiverne hadde avskrevet ham som «han derre mannen inne i ulldotten». Tilbud om å gå inn i andre, liknende figurer er derfor blitt avslått.
- På tide å komme seg ut av pelsen og vise at jeg er en skuespiller som kan gjøre noe annet. I «Venner og fiender» får jeg lov til å spille en helt vanlig mann med følelser. Det har jeg aldri gjort før. Frank Fossum er en fyr som menn over 40 kanskje kan kjenne seg igjen i _ hvis jeg får det til.
- Har dere vært hos krisepsykiater hele gjengen nå, etter den massive slakten i avisene?
- Nei, det har vi ikke. Tvert imot var vi veldig forberedt på det, og både Inger Lise (Rypdal) og jeg fortalte alle de unge skuespillerne hva som ville skje hvis anmeldelsen ble skrevet etter de to første episodene. Såpe har aldri fått god kritikk, og de to første avsnittene er de to dårligste. Skuespillerne ville gjerne gjøre dem om igjen, men fikk ikke lov. Men det retter seg opp. Neste uke er vi mye bedre, sier Børresen.

OG MENS «VENNER OG FIENDER» HAR INNSPILLINGSPAUSE

fram til slutten av november, er Børresen tilbake i ulldotten. I åtte år har han vært innmat i Max Mekker, og fra tirsdag er gjengen på «Sesam stasjon» tilbake på NRKø1. Det blir noen programmer fra Lørenskog stasjon til våren osgå, men ellers er det slutt.
- Etter planen skulle vi holde på i ti år, og jeg var innstilt på å stå løpet ut. Det blir jo litt vemodig når man har levd med disse figurene så lenge. Men serien skal jo gå i reprise, da, i fire år til.
- Hvordan klarer du å gi en ulldott sjel?
- Jeg tror du kan se hva både Max, Alfa, Bjarne Betjent og Py, vår nye dokke, tenker. Det har noe med en stor kjærlighet til jobben og figurene å gjøre, mener Børresen.
Han har jobbet med barn i en mannsalder, fra han delte NRKs «Lekestue» med Vibeke Sæther.
- Barn er et kjempefint publikum. De sier akkurat det de mener. Vil de gå sin vei, så gjør de det.

HAN LIKTE SEG PÅ NATIONALTHEATRET OGSÅ,

og hadde klump i halsen da han i 1989 sa opp etter 20 år.
- Du gikk fra tryggheten og prestisjen til friheten og uvissheten?
- Ja, og jeg har hatt mine tunge stunder der jeg har lurt på hvordan jeg skulle tjene penger. Men jeg hadde is i magen, og fikk jeg ikke noe annet fant jeg på et show sjøl. Jeg trekker folk _ merkelig nok, sier Børresen med et lurt smil.
- Jeg slo D.D.E. på Tønsberg-messa. De trakk 15ø000, men 16ø000 kom for å se «Sesam stasjon»ø...
Men Børresen medgir at han begynner å lengte tilbake til teateret. «Tante Augusta og jeg» på Centralteatret i fjor, der han og tre andre skuespillere spilte tilsammen 25 roller, ga mersmak.
- Jeg føler på meg at jeg snart er tilbake på scenen. Må jo ha tro på at noen vil ha meg. Og selv om jeg søkte på Teaterhøgskolen fordi jeg er en teaterleken gjøgler, er jeg også en poetisk skuespiller. Jeg spiller gjerne Shakespeare igjen, reklamerer han.

KANSKJE DET VAR DERFOR HAN SA NEI

da Smurfene skulle gjenoppstå i teknodrakt tidligere i år.
- Jeg står for det jeg gjorde med Smurfene den gang, men det ville blitt patetisk å ta det opp igjen nå, mener Børresen.
De små blå dukket opp i 1978. På ett år solgte Børresen 400ø000 plater. - Det er blitt nostalgi. Fortsatt kommer det ungdom bort til meg som kan tekstene til de gamle smurfesangene. Det var jo hysteri, og det var morsomt å oppleve for en skuespiller.
- Litt penger ble det vel også?
- Det kom inn mer enn jeg var vant til. Men alt kom på en gang, så skattevesenet ble også glade.
- Og så fikk du mye kjeft av kultureliten?
- Det plaget meg ikke.
- Men du likte ikke Trond Viggo Torgersens nidvise «Tramp på en smurf»?
- Da jeg hørte den skjønte jeg at Trond Viggo ikke forstår seg på barn. De skjønner jo ikke ironi, og de syntes det var forferdelig. Jeg ble forundret da han som hadde fått så mange barn til å gråte kunne bli barneombud.
Men jeg er stolt over å få en nidvise om meg. Og vi er fortsatt gode venner.