General-mareritt

Algerie, rystet av blodig borgerkrig og voldsomt opprør, er på randen av kaos. Generalene har fullstendig mistet grepet.l

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

5. JULI SKAL DEMONSTRANTENE igjen marsjere mot Alger. Siste gang var de mer enn 600 000. Gatekampene som fulgte forvandlet «den hvite byen» til en slagmark. Opprøret som begynte i Kabylia for to måneder siden, da en ung gutt ble drept på en politistasjon, er i ferd med å spre seg over hele landet. Det er regimets største frykt. Det vil si generalene, som har den egentlige makta i Algerie. De skjuler seg dårlig bak en handlingslammet president Abdelaziz Bouteflika. Ifølge tidligere medlem av sikkerhetsstyrkene, Hichem Aboud, er de 11, alle med nøkkelstillinger i hæren. En slags mafia, som nyter godt av landets oljeinntekter. Men nå vakler hele regimet. Så lenge opprøret begrenset seg til Kabylia var det lett å stemple det som kabylisk separatisme. Og svare med vold og terror. Offisielt er 55 drept, og 1 900 såret, de fleste av kuler, siden opprøret begynte 18. april. 111 er forsvunnet etter kjempedemonstrasjonen i Alger 14. juni. Da Bouteflika endelig

brøt sin taushet var det for å gi et «internasjonalt komplott» skylda. Med et klart hint om at Frankrike sto bak.

DEN UNGE GUTTENS DØD i Kabylia ga hovedslagordet for opprøret: «makta som dreper». Men kravene er først og fremst sosiale. De unge vil ha jobber og tak over hodet. Det er 30 prosents arbeidsledighet, og det bygges 50 000 sosiale boliger i året, mens etterspørselen er på over en million. Store familier bor tett sammen på et eller to rom. Det skaper friksjoner. Trass i en solid oljerente for nasjonen Algerie øker fattigdommen blant algirere. Den sosiale situasjonen har lenge vært eksplosiv. I tillegg har landet levd med en blodig borgerkrig i ni år. Mer enn 100 000 er blitt drept, og ifølge avisa Le Matin dreper islamistene i gjennomsnitt fortsatt sju personer annethvert døgn. Bouteflikas forsøk på en nasjonal gjenforening, med amnesti for islamister som overga seg frivillig og ikke direkte hadde blod på hendene, har mislykkes. Våpnene skulle ha vært lagt ned i januar 1999. Resultatet er umenneskelige forhold. For islamistene er alle som ikke motarbeider det urene regimet fiender. Selv babyer får strupen skåret over i Allahs raseri.

TO ÅR ETTER AT BOUTEFLIKA BLE VALGT, synker Algerie dypere og dypere ned i krisa. Og det finnes ingen strategi for å komme ut av den. De unge demonstrantene i Kabylia er like desperate som stenkasterne i palestinernes Intifada, men får ikke samme internasjonale oppmerksomhet. Algerie virker fjernt, og spiller ikke lenger noen stor internasjonal rolle, trass i Bouteflikas iherdige forsøk på å få landet på banen igjen. Men utenlandske interesser har ikke avskrevet Algerie. Investeringene i oljesktoren har bare økt i de siste tre årene, trass i at Algerie anses som et høyrisikoland. Men hele oljevirksomheten ligger i en avskåret del av landet som er meget godt beskyttet. Det har ikke vært et eneste attentat i dette «nyttige landet» som det kalles siden borgerkrigen begynte. Men hæren beskytter ikke resten av Algerie på samme måte. En tidligere offiser har nettopp avslørt at hæren ikke bare sto med armene i kors, men av og til deltok direkte i «islamske» massakrer.

NOE AV DET MEST TRUENDE for generalene i palassene i Alger er at det er så mange unge demonstranter. De reflekterer Algeries demografiske profil. 38 prosent av befolkningen er under 14 år. «Dere kan ikke drepe oss, vi er allerede døde» er et av slagordene i opprøret. Det minner på mange måter om det store opprøret i 1988, som ble brutalt slått ned. Denne gangen blir det vanskeligere for generalene å åpne ild mot menneskehavet, på grunn av de internasjonale reaksjonene. Men de uniformerte makthaverne leker med ilden. Hittil har det stort sett vært fredelige demonstrasjoner. De kan lett utvikle seg i en mer voldelig retning. Og da kan det fort ende med et nytt blodbad. I stedet burde generalene ha grepet sjansen til en etterlengtet demokratisk utvikling i et hardt presset land.