Generalenes valg

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • To generaler slåss om makten i morgendagens valg på israelsk statsminister. Den ene, Ariel Sharon, er superhauk. Den andre, Ehud Barak, er litt mindre hauk, men langt mer vinglete. Ingen av dem er akkurat det israelske folkets yndling, men velgerne har ingen andre alternativer. Sharon er storfavoritt.
  • Da Ehud Barak ble valgt til statsminister for atten måneder siden, var det få som trodde han bare skulle bli sittende i atten måneder. Da Ariel Sharon måtte gå av som forsvarsminister etter massakrene i Sabra og Shatila i Beirut for snart tjue år siden, var det ingen som trodde han skulle gjøre comeback og bli statsministerkandidat.
  • Morgendagens valg blir framstilt som et spørsmål om fredsprosessens framtid i Midtøsten. Så enkelt er det ikke. Riktignok har Barak gått langt i å komme palestinerne i møte ved forhandlingsbordet, men hans atferd på slagmarka har vært langt fra det man forbinder en fredsforkjemper med. Det over fire måneder lange palestinske opprøret er blitt møtt med brutal og dødelig militærmakt.
  • Barak synes sjanseløs mot Sharon, og mange har stilt seg spørsmålet om hvorfor han ikke lot fredsprisvinner Shimon Peres stille opp som arbeiderpartiets statsministerkandidat. Peres, som har hatt for vane å tape valg, kunne denne gangen ha vunnet, ifølge meningsmålingene. Det ville vært en fordel for fredsprosessen.
  • Ariel Sharon har lovt israelerne sikkerhet, og det får de kanskje mer av på kort sikt. Men det blir ikke fred uten at palestinerne får sin egen stat og muligheter til å leve et verdig liv.
  • Om Barak mot alle odds skulle vinne i morgen, vil han måtte kjempe hardt for å skaffe seg en levedyktig regjering. En seirende Sharon kan kanskje skaffe seg det, men han vil ikke ha noe klart mandat fra folket. For et flertall støtter fremdeles fredsprosessen med palestinerne, så rart det enn høres. Kanskje blir Sharon bare en overgangsfigur.