Geniets glade overflod

Boka presenterer vesentlige sider av både Goethes diktning og liv. Og selv om den er på 350 sider, er likevel betegnelsen essay dekkende. Goethes vesen og verk er nemlig, som Gerhart Hauptmann sier, uttrykk for en ganske «spesiell universialitet». «Finnes det et menneske som har opplevd så mye og som har kunnet utmynte denne overflod av erfaringer på en slik sanselig og klok måte?» spør Hauptmann seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Til mange journalistsjelers skuffelse forsmår Øhrgaard den intim-biografiske metode. Han utdyper overhodet ikke detaljene om den unge dikterens forhold til prestedatteren Friedrike Brion fra Sesenheim. Heller ikke får vi greie på om Goethe virkelig gikk til sengs med sin nære og innflytelsesrike venninne, fru Charlotte von Stein, under sine år i Weimar, og dermed satte horn på en av sine nære venner. Det har beskjeftiget mange Goethe-biografer.

Goethe er utvilsomt en av de mest geniale diktere som har levd, en stor humanist, en pioner for følelsesdiktningen og ungdomsopprøret, en skjellsettende gransker av mørkemaktene i menneskene, og også innbegrepet av tidas dannelsesideal: den hele, harmoniske personlighet.

Verkanalyser

«Dette liv, mine herrer, er for kort for vår sjel,» sa Goethe som 22-åring i en tale han holdt om Shakespeare. For livsnyteren, skjønnånden, opplevelsesmennesket og tenkeren Goethe måtte disse ordene allerede den gang inneholde en påtrengende sannhet. Øhrgaard nevner Goethes damer, men er mer interessert i verkene. Hans bok inneholder derfor en rekke forbilledlige og engasjerte innføringer og tolkninger i motivene, temaene, den språklige egenarten og idébygningen i Goethes verk. Ja, ikke bare byr han på friske og overraskende tolkninger av hovedverk som «Die Leiden des jungen Werther», «Iphigenie auf Tauris», «Egmont», «Torquato Tasso», «Hermann und Dorothea», «Wilhelm Meisters Lehrejahre» og «Die Wahlverwandschaften», men også ypperlige innføringer i en rekke dikt presenterer han, blant annet det udødelige «Willkommen und Abschied» med åpningslinjene «Es schlug mein Herz: geschwind zu Pferde!/Es war getan fast eh gedacht».

Det siste kapitlet i boka er for øvrig viet en utførlig og inspirert, ja storslått framlegning av «Faust», et verk som beskjeftiget Goethe i seksti år. Øhrgaard ser i avslutningen av verket et gjenskinn av læren til kirkefaderen Origines. Som enkelte vil kjenne til, mente Origines at syndefallet kunne oppheves og alle tings moralske orden gjenopprettes. Faust blir altså løftet opp, han er ikke lenger bundet til Mefisto, men er blitt ren på samme måte som Gretchen. Faust har gjort seg fri fra alle jordas bånd og framtrer i den kraft han hadde i sin første ungdom. Han er forynget og viser seg som da han og Gretchen møtte hverandre for første gang. Dermed er han også igjen Gretchens elskede. Livets mening er livet. Men først hele det levde liv åpner for det uendelige perspektiv.

Skeptisk til ekteskap?

Ikke sjelden rokker Øhrgaard ved godt etablerte myter. Vi husker blant annet den ofte siterte madam Stäel som sa at «Werther har forårsaket flere selvmord enn den vakreste kvinne», og dermed ga næring til forestillingen om at romanen fristet overmåte mange ynglinger til å følge i Werthers fotspor. Riktignok vandret brevromanen som en farsott over Europa og skapte fortvilelse, begeistring og tro på kjærligheten som en besettende kraft. Men noen selvmordsepidemi har den neppe avstedkommet, og for Øhrgaard er Werther en sentimental turist i en verden med en naivitet hovedpersonen selv dikter opp.

Selv om Øhrgaards bok ikke er biografisk intim i tradisjonell forstand, bringer en del av sidebemerkningene oss likevel tett på dikteren. Blant annet avslører han Goethes tvetydige holdning til ekteskapet. «Hver gang jeg ser en vielse, blir jeg rød, som om jeg ble skåldet med kokende vann,» sier en person i «Wilhelm Meisters Lehrjahre». Det synes som om denne holdningen har vært delt av dikteren selv. Det forekommer knapt et i vanlig forstand lykkelig ekteskap eller et normalt familieliv på noen sentral plass i forfatterskapet. I «Die Wahlverwandtschaften» har paret Eduard og Charlotte hver for seg vært gjennom ulykkelige ekteskap før de får hverandre, og noe av det første de så gjør, er å sette ekteskapet sitt over styr.

Også graviditeten er problematisk. Etter at Wilhelms kjæreste Marianne blir gravid i «Wilhelm Meister», forsvinner hun ut av romanen. For Eduard og Charlotte blir graviditeten enda mer skjebnesvanger. Det barnet Charlotte føder, likner verken henne eller Eduard, men derimot de to andre personene ektefellene hver for seg tenkte på under samleiet som førte til graviditeten! Den åndelige kjærlighet viser seg å være sterkere enn den fysiske elskov.

Den første Weimar-tida (1775- 86) er behørig behandlet av Øhrgaard, men rollene som politiker, naturvitenskapsmann, biolog og selskapsmenneske er noe mer nedtont enn i andre framstillinger, selv om Goethe også på disse felter var fremragende.

En lykkelig reise

3. september 1786 blir en av tysk litteraturs mytologiske dager. Da reiser nemlig Goethe på nattdiligencen fra Weimar forkledd som maleren Möller. Den 37 år gamle dikteren flykter fra lilleputtstaten, bort fra politikken og Charlotte von Stein, og drar over Brenner til Verona, Vizenza og Venezia. I Italia nyter han sola, varmen, den klassiske kunst og menneskene, og opplever en rik poetisk raptus som avføder verker som «Ipihgenie auf Taurus», «Tasso» og «Römische Elegien». De to årene han oppholdt seg i Italia, oppfatter han seinere som de lykkeligste i sitt liv, hans «gjenfødelse», sier han selv. Hans beskrivelse av denne Italia-reisen er ingen dårlig begynnelse om man på nytt ønsker å reise i Goethes fotspor. Den kommer da også seinere i høst i norsk språkdrakt, så anledningen vil by seg, også for oss, til å nyte den sorgløse friheten under Italias himmel i Goethes selskap.