George Bush i hengemyra

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

42 mennesker ble drept og rundt 200 ble såret i en serie bombeangrep i Bagdad mandag. 12 av dem ble drept i angrepet på hovedkvarteret til Det internasjonale Røde Kors i byen. Røde Kors og andre bistandsorganisasjoner er i ferd med å trekke ut sine medarbeidere. FN har vanskeligheter med å rekruttere til arbeid i Iraks hovedstad. I går ba USAs utenriksminister Colin Powell om at Røde Kors beholder sine mannskaper i byen og kalte det en seier for terroristene om de trekker seg ut som planlagt.

USAs president George Bush kommenterte bombeangrepene med at han ikke vil la seg avskrekke. Viseforsvarsminister Paul D. Wolfowitz, som bodde på Rashid-hotellet da det ble pepret med 29 raketter fra en ombygd strømgenerator, var synlig rystet da han møtte pressen etter angrepene som drepte en amerikansk oberst.

Verken Bush eller Wolfowitz vil innrømme at Irak er blitt ei hengemyr for de utilstrekkelige amerikanske styrkene som nå okkuperer landet under voksende, væpnet motstand. Ordet «hengemyr» er en henvisning til krigen i Vietnam, der USA på det meste hadde en halv million soldater. Til tross for massiv bombing og kjemisk krigføring, tapte de amerikanske styrkene krigen. Nå prøver USA å «irakifisere» ansvaret for ro og sikkerhet i Irak, slik krigen i Vietnam ble «vietnamisert» for tretti år siden. Utsiktene til å lykkes i Irak med det som mislyktes i Vietnam, er ikke bare lyse. Uttalelsene til visepresident Dick Cheney før USA og Storbritannia invaderte Irak om at invasjonsstyrkene ville bli ønsket velkommen av irakerne, er en tragisk illustrasjon av Bush-regjeringens feiltakelser og propaganda.

Det er ikke populært å minne om det i disse dager, men folkeretten gjør det lovlig å gjøre motstand mot en okkupant. Angrepene i Bagdad er imidlertid brudd på folkeretten når de rettes mot sivile mål slik som Røde Kors og FN. Målet er å skape kaos for å øke motstanden mot amerikanerne som står overfor det vanskelige valget mellom å innføre en slags politistat og å gi den vanlige iraker en følelse av frihet etter Saddams fall.

Den eneste farbare veien går gjennom FN, men det prestisjenederlaget vil ikke president Bush ta.