George og Ariel

Det begynte med at George W. Bush forsøkte å selge politiske løsninger til Ariel Sharon. Nå er det Bush som har kjøpt Sharons militære løsninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«HVER GANG HAN KOMMER, lærer jeg mye. Jeg vil takke deg for at du kommer, herr statsminister,» sa president George W. Bush og nikket lett til Ariel Sharon etter deres siste møte i Washington 10. juni. Dette var sjette gang på 15 måneder at de to møttes. Det er nå tydelig å se hva Bush har lært. I ukene etter 11. september forsøkte regimer over hele verden å få sine «terrorister» på USAs fiendeliste. Så også Sharon som erklærte at USA og Israel kjemper den samme kampen mot den samme fienden. Svaret fra Washington var overraskende klokt: Vi må skille mellom terror som har utspring i konkrete, lokale forhold som konflikten i Palestina, og den globale terroren. USA arbeidet intenst med å bygge allianser i sin krig mot al-Qaida og talibanregimet i Afghanistan, og vurderte Sharon som en løs kanon på dekk. I mars, da Sharon sendte hæren for å gjenokkupere palestinske byer etter en blodig selvmordsaksjon, krevde en sint Bush full tilbaketrekking og la til et «jeg mener det!» for å forsterke budskapet.

INGENTING AV DETTE gjorde inntrykk på Sharon. Tvert imot synes det som om Sharons totale neglisjering gjorde inntrykk på Bush. Noen få uker etter «jeg mener det!», omtalte Bush den israelske bulldoseren som en «fredens mann». Og denne uka fullførte Bush sin u-sving ved å si at Israel har rett til å okkupere palestinske områder inntil «sikkerheten forbedres». «Jeg vil håpe at alle har fått beskjeden om at vi alle har ansvar for å nedkjempe terroristangrep,» sa Bush på pressekonferansen mandag denne uka. Klarere kan Sharons seier neppe formuleres. Han har nå i praksis fått gjennomslag for at USA og Israel kjemper den samme kampen mot den samme fienden.

Sharons strategi i kampen mot palestinsk terrorisme er knusende militær overmakt. Selvmordsangrepene, og trusselen om nye, brukes til å legitimere militær invasjon, ødeleggelse av palestinsk infrastruktur, husarrest for deres valgte leder og et blankt nei til politiske initiativer. Terrortrusselen er en effektiv feiekost mot alle spørsmål om årsakene til det palestinske hatet, all refleksjon om veier ut av krigstilstanden og ikke minst alle legitime rettigheter palestinerne har både som folk og enkeltindivider.

DET ER EN SLÅENDE likhet mellom Sharons strategi og den videre strategien Bush er i ferd med å velge for sin krig mot terror. Krigen mot restene av al-Qaida og talibanregimet i Afghanistan fortsetter med tragiske konsekvenser for sivile. Det har ikke kommet noen signaler om når marerittet skal slutte. Samtidig forbereder forsvarsdepartementet i USA krig mot Irak. Ifølge The New York Times ble George W. Bush informert om de detaljerte angrepsplanene 19. juni. Ingen beslutninger er fattet ennå, men det formuleres hele tida politiske teser som peker i retning av et angrep for å fjerne Saddam Hussein.

Tidligere mente USA at ro i Palestina var viktig for USAs politikk overfor araberstatene. Visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald H. Rumsfeld mener nå at Palestina-konflikten ikke representerer en trussel mot amerikanernes interesser i Midtøsten. Det gjør derimot Iraks antatte interesse i å utvikle masseødeleggelsesvåpen, skriver The New York Times. En grunn til at George W. Bushs far ikke fjernet Saddam Hussein under Golfkrigen i 1991, var frykten for at Irak ville falle sammen uten en diktatorisk sentralmakt i Bagdad. Nå mener toppfolk i USA og Israel - blant dem Ariel Sharon og hans forgjenger Ehud Barak - at Irak kan formes som et pro-vestlig demokrati dersom Saddam felles av utenforstående. Tanken, eller ønskedrømmen, likner på det usikre eksperimentet Bush og Sharon prøver ut i Palestina: Vi sørger for å fjerne Arafat, mens det palestinske folket sørger for å velge ledere vi liker bedre.

KNEFALLET FOR Ariel Sharon, den vedvarende bombingen i Afghanistan og trusselen om krig mot Irak er alle faktorer som bidrar til å kaste mer ved på USA-hatets bål. I Israel innrømmer selv ledende offiserer at den militære jernneven har økt den palestinske forbitrelsen og dermed økt trusselen om ny terror. Ved å lytte mer til Sharon enn til for eksempel USAs europeiske allierte, er George W. Bush i ferd med å føre USA inn i den samme onde sirkelen.

«HVER GANG HAN KOMMER, lærer jeg mye. Jeg vil takke deg for at du kommer, herr statsminister,» sa president George W. Bush og nikket lett til Ariel Sharon etter deres siste møte i Washington 10. juni. Dette var sjette gang på 15 måneder at de to møttes. Det er nå tydelig å se hva Bush har lært. I ukene etter 11. september forsøkte regimer over hele verden å få sine «terrorister» på USAs fiendeliste. Så også Sharon som erklærte at USA og Israel kjemper den samme kampen mot den samme fienden. Svaret fra Washington var overraskende klokt: Vi må skille mellom terror som har utspring i konkrete, lokale forhold som konflikten i Palestina, og den globale terroren. USA arbeidet intenst med å bygge allianser i sin krig mot al-Qaida og talibanregimet i Afghanistan, og vurderte Sharon som en løs kanon på dekk. I mars, da Sharon sendte hæren for å gjenokkupere palestinske byer etter en blodig selvmordsaksjon, krevde en sint Bush full tilbaketrekking og la til et «jeg mener det!» for å forsterke budskapet.

INGENTING AV DETTE gjorde inntrykk på Sharon. Tvert imot synes det som om Sharons totale neglisjering gjorde inntrykk på Bush. Noen få uker etter «jeg mener det!», omtalte Bush den israelske bulldoseren som en «fredens mann». Og denne uka fullførte Bush sin u-sving ved å si at Israel har rett til å okkupere palestinske områder inntil «sikkerheten forbedres». «Jeg vil håpe at alle har fått beskjeden om at vi alle har ansvar for å nedkjempe terroristangrep,» sa Bush på pressekonferansen mandag denne uka. Klarere kan Sharons seier neppe formuleres. Han har nå i praksis fått gjennomslag for at USA og Israel kjemper den samme kampen mot den samme fienden.

Sharons strategi i kampen mot palestinsk terrorisme er knusende militær overmakt. Selvmordsangrepene, og trusselen om nye, brukes til å legitimere militær invasjon, ødeleggelse av palestinsk infrastruktur, husarrest for deres valgte leder og et blankt nei til politiske initiativer. Terrortrusselen er en effektiv feiekost mot alle spørsmål om årsakene til det palestinske hatet, all refleksjon om veier ut av krigstilstanden og ikke minst alle legitime rettigheter palestinerne har både som folk og enkeltindivider.

DET ER EN SLÅENDE likhet mellom Sharons strategi og den videre strategien Bush er i ferd med å velge for sin krig mot terror. Krigen mot restene av al-Qaida og talibanregimet i Afghanistan fortsetter med tragiske konsekvenser for sivile. Det har ikke kommet noen signaler om når marerittet skal slutte. Samtidig forbereder forsvarsdepartementet i USA krig mot Irak. Ifølge The New York Times ble George W. Bush informert om de detaljerte angrepsplanene 19. juni. Ingen beslutninger er fattet ennå, men det formuleres hele tida politiske teser som peker i retning av et angrep for å fjerne Saddam Hussein.

Tidligere mente USA at ro i Palestina var viktig for USAs politikk overfor araberstatene. Visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald H. Rumsfeld mener nå at Palestina-konflikten ikke representerer en trussel mot amerikanernes interesser i Midtøsten. Det gjør derimot Iraks antatte interesse i å utvikle masseødeleggelsesvåpen, skriver The New York Times. En grunn til at George W. Bushs far ikke fjernet Saddam Hussein under Golfkrigen i 1991, var frykten for at Irak ville falle sammen uten en diktatorisk sentralmakt i Bagdad. Nå mener toppfolk i USA og Israel - blant dem Ariel Sharon og hans forgjenger Ehud Barak - at Irak kan formes som et pro-vestlig demokrati dersom Saddam felles av utenforstående. Tanken, eller ønskedrømmen, likner på det usikre eksperimentet Bush og Sharon prøver ut i Palestina: Vi sørger for å fjerne Arafat, mens det palestinske folket sørger for å velge ledere vi liker bedre.

KNEFALLET FOR Ariel Sharon, den vedvarende bombingen i Afghanistan og trusselen om krig mot Irak er alle faktorer som bidrar til å kaste mer ved på USA-hatets bål. I Israel innrømmer selv ledende offiserer at den militære jernneven har økt den palestinske forbitrelsen og dermed økt trusselen om ny terror. Ved å lytte mer til Sharon enn til for eksempel USAs europeiske allierte, er George W. Bush i ferd med å føre USA inn i den samme onde sirkelen.