Georgia og oljen

Den viktige oljerørledningen fra Aserbajdsjan til Tyrkia går gjennom Georgia. Det er en av hovedårsakene til at helgas maktskifte i landet ble ublodig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RUSSLANDS UTENRIKSMINISTER

Igor Ivanov reiste sporenstreks til Georgias hovedstad Tbilisi da folket reiste seg mot president Eduard Sjevardnadze i helga. USAs utenriksminister Colin Powell snakket med den kriserammede presidenten på telefon. Beskjeden fra begge utenriksministrene var klar. Her gjaldt det å unngå en blodig borgerkrig.

Uten hjelp fra noen av verdens stormakter, og med en åpenbart lite kamplysten hær, hadde Sjevardnadze lite annet å gjøre enn å kaste inn håndkleet. Så spørs det om Georgia tar fatt på veien mot et ekte europeisk demokrati. Dessverre er det neppe det viktigste for verken russere eller amerikanerne. For her er det stormaktsinteressene som rår.

GEORGIA ER EN DEL

av Russlands kaukasiske bakgård. Russerne har støttet opprørsbevegelser i Abkhasia og Sør-Ossetia siden midten av 90-tallet og har beskyldt georgiske myndigheter for å ha gitt tsjetsjenske opprørere et fristed i Pankisidalen. Trossuoverensstemmelsene har russerne fortsatt å eksportere gass til Georgia. USA har på sin side gitt Georgia militærhjelp, blant annet til å trene opp styrker som skal forhindre muslimske opprørere fra Tsjetsjenia i å operere fra Pankisi. Ikke minst etter 11. september 2001 har Russland og USA hatt felles interesse av å bekjempe «islamsk terrorisme» i dette turbulente området.

Men for USA er oljen minst like viktig. Minst tre prosent av verdens oljereserver befinner seg i Kaspihavet, og amerikanske oljeselskaper er inne i både Aserbajdsjan og Kasakhstan. I flere år har det pågått en hard kamp om hvor denne oljen skal føres ut. Mens en del oljeselskaper har sett på Iran som det gunstigste, har USA vært pådriver for en oljerørledning fra Aserbajdsjans hovedstad Baku til byen Ceyhan på den tyrkiske Middelhavskysten. Denne rørledningen er under konstruksjon, og 248 kilometer går gjennom Georgia. Her finner man mye av USAs interesse for dette landet.

FOR GEORGIA SELV

spiller også rørledningen stor rolle. Etter planen skal den settes i drift i begynnelsen av 2005. Meningen er å frakte en million fat olje om dagen, noe som vil gi Georgia 350 millioner kroner i årlige transittinntekter. Kanskje ikke så mye penger i norsk sammenheng, men summen tilsvarer en tidel av Georgias statsbudsjett. I tillegg planlegges en gassrørledning fra Baku til Erzurum i Tyrkia som også kan gi hardt tiltrengte inntekter til statskassa i Georgia.

En rekke oljeselskaper er med på byggingen av oljerørledningen fra Baku til Ceyhan, deriblant Statoil som har 8,71 prosent andel i prosjektet. Utgiftene beløper seg totalt til mer enn tjue milliarder kroner. For Statoil som deltaker i oljeutvinningen i Aserbajdsjan er rørledningen viktig. Derfor har det norske oljeselskapet også mer enn ett øye på utviklingen i Georgia i disse dager.

Norske myndigheter bidrar i år med 19 millioner kroner til humanitære prosjekter i Georgia, mest til Flyktningerådet. Georgia ønsker mer vestlig hjelp, og UD-talsmann Karsten Klepsvik sier at Norge vil se med velvilje på en eventuell forespørsel fra Georgia - under forutsetning av at det blir frie og demokratiske valg i landet. For Georgia er det i så henseende neppe en ulempe at norske Statoil er engasjert i arbeidet med rørledningen fra Baku til Ceyhan.

MEN NORGE HAR

andre mål enn både USA og Russland i dette området. Mens nordmennene vil være opptatt av demokratibygging, vil russerne og amerikanerne se på stabilitet som det viktigste. Etter Igor Ivanovs innsats for å løse krisa i Georgia i helga, ser russerne nå muligheten til å øke sin innflytelse i landet. Det gjør også amerikanerne, som allerede har gitt de nye makthaverne sin fulle støtte. Signalene fra Tbilisi er at Georgia etter maktskiftet ønsker enda nærere tilknytning til både EU og NATO.

Så spørs det om USA, EU og Russland i framtida kan klare å samarbeide om utviklingen i Georgia, eller om det blir rivalisering. Igjen kan ett av stikkordene bli olje. For Russland vil neppe finne seg i å bli fullstendig skviset av vestlige olje- og gass-selskaper i Georgia.