Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Gerhardsens barn

Sommerens politiske galluper har bekreftet hverandre: Det står dårlig til med det regjerende Arbeiderpartiet. Til tross for at vi har mer penger og velstand enn noen gang tidligere i historien. Til tross for at vi har en statsminister som representerer oss på beste måte. Men velgerne skal-ha-skal-ha og gir ham bare 28- 30 prosents oppslutning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mens landsfader Einar Gerhardsen appellerte til fabrikkenes kvinner og menn, henvender Stoltenberg seg til «Gerhardsens barn», de lystsøkende og drømmende forbrukerne. Blant beleste er sosiologen Pierre Bourdieus konstatering fra 1979 allerede en klisjé i forståelsen av samfunnet: «Den nye økonomien ønsker et samfunn hvor mennesker vurderes like mye etter deres kapasitet som forbrukere, etter levestandard og livsstil, som etter deres kapasitet som produsenter.» Jeg leser sitatet i boka «Forbrukeren - helt, skurk eller offer» som nokså stillferdig er gitt ut i vår, men som tegner et nådeløst bilde av oss.

  • Vi er blitt mer overvektige. Vi slurver med kostholdet. Vi spiser mer kjøtt. Vi blir mer deprimerte. Vi spiser mer piller og mindre frukt. Vi røyker mer. Vi leser færre aviser, ser mer TV, drikker mer brus, bruker mer rusmidler, sparer mindre, forbruker mer og er mindre politisk aktive. Vi er på jakt etter en identitet som forveksles med et image. Det siste kan kjøpes for penger, som vi får stadig mer av, og som brukes til å signalisere at vi tilhører en gruppe, mer eksklusiv enn den store hop. På bilen, på huset, på båten og på golfmedlemskapet skal storfolket kjennes. Stadig flere vil gjennom sitt symbolmettede forbruk markere avstand til det alminnelige, til det som er «harry», til meninger som oppleves som gammelmodige - da er det dårlig marked for Ap's tradisjoner og fellesskapsløsninger.
  • De færreste tenker over at ungdomsopprøret på 60-tallet, radikaliseringen av store ungdomskull og kvinnefrigjøringen også representerte et kvantesprang for forbrukersamfunnet. En kjøpesterk og søkende mellomgenerasjon etablerte seg med en egen kultur i opprør til den rådende voksne. Det blir fornyelse, moter, trender og økende produktspekter av slik. Ungdomsgenerasjonene forandrer ustanselig den rådende ungdomskulturen og ditto varevalg og bringer dette med seg videre mot alderdommen. Kvinnefrigjøringen fordoblet i prinsippet verdens produksjonsevne og kjøpekraft. Den eksplosive økningen i skilsmisser førte til nesten like eksplosiv økning i antall husholdninger, som alle trenger sitt. Hvis 500 millioner biler i dag er en trussel mot jordas klima, blir vi ikke lystigere over å tenke på at et moderne Kina vil trenge 500 millioner biler i tillegg. Tilbake til Norge:
  • Alle disse kjøpesterke husholdningene, som jobber stadig flere arbeidstimer for å tjene til sitt daglige forbruk, blir utsatt for massiv påvirkning, når de utmattet siger ned foran sine TV-apparater, nå i hver sine rom - ett for tenåringen - ett for far og ett for mor. Kreative, konkurrerende virksomheter bruker over tre tusen fem hundre milliarder reklamekroner på å overbevise deg om hvorfor deres produkt er et must. Det ville de ikke gjort hvis de ikke fikk noe igjen. Våre barn har de ti siste årene vært utsatt for en kanonade av reklame som vi unnslapp. De vil nok selv forske på virkningene i 2010 hvis det fortsatt finnes samfunnsforskere.
  • Forfatterne av den ovennevnte boka prøver å forklare hvorfor «kjøpelystens virus sprer seg i befolkningen som en epidemisk galskap». Politikerne vil ha økonomisk vekst. Industrien og handelen vil selge mer. Vi forbrukere vil kjøpe fordi shopping og dens resultater gir trøst, uten å løse våre egentlige problemer. Tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen sier at vi og politikerne er fanget i «forbrukerfella». For å holde hjula i gang, må folk kjøpe og kaste i et tempo som legger stadig større press på menneskene og på våre naturressurser. Det må sterkere planøkonomisk styring til for at vi skal finne balansen mellom det gode liv og vår og jordas tåleevne, mener Berntsen. Men det er ikke lett å få gehør for i en verden hvor nyheter om skattelette og rentekutt er mer sexy enn politiske visjoner.
  • Det burde være «et marked» for en politikk som framkaller idealisme og får oss til å løfte blikket. Det er jo det Stoltenberg prøver på og som Bondevik forsøkte. Men vi lar oss verken begeistre av arbeidersanger eller salmer lenger. Markedet har tatt makten over våre sinn.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media