Geriljaen står i gatene

Våpenhvile og skjebnens øyeblikk for Makedonia: Vi kjører i den øverste gata langs fjellsida, da vi plutselig hører noen som brøler «Stopp!».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TETOVO (Dagbladet): Bak oss til venstre står seks- sju unge geriljasoldater med våpnene rettet mot oss.

Granatene fra den makedonske hærens kanoner slo ned i fjellsida vest for Tetovo og landet stadig nærmere byen utover ettermiddagen i går. Den albanske geriljaen kom nedover mot bebyggelsen.

DE KOMMER UT fra en hage mellom to hus, nervøse, forundrede og ganske rasende. Vi er fullstendig overraskede. Vi er bare fem- seks hundre meters vei fra torget i Tetovo, Makedonias nest største by, og her står de albanske opprørerne inne i byen!

Det er bare drøye seks timer til en våpenhvile undertegnet både av Makedonias regjering og opprørerne skal tre i kraft, ved midnatt. Begge sider kjemper til det siste for å ha et best mulig utgangspunkt for forhandlingene.

Tetovo er i all hovedsak en albansk by, der de albanske opprørerne har sterk støtte blant innbyggerne. Og bortimot alle albanerne er enige i de politiske kravene. Unge som gamle albanere forteller at de føler seg som annenrangs borgere i landet. De vil ha inni grunnloven at albanerne akkurat som slaverne er landets statsbærende folk. De vil ha undervisning på albansk. Og de vil ha staten til å godkjenne det albanske universitetet i Tetovo. I vestlige ører lyder det ikke som urimelige krav.

- Vi kjempet sammen med de andre makedonerne for å kaste ut tyrkerne. Men etterpå, fra 1912, har makedonerne undertrykt oss. Det er takken, sa Xheladin Nuxhio til oss tidligere på dagen, mens vi satt i skyggen under et tre og granatene fløy i bue over hodene våre mot opprørerne i fjellsida.

Det er sein ettermiddag, klokka er snart seks, sola ligger lavt, og disen gjør det vanskelig å se på lang avstand. Flere steder i den bratte fjellsida, som stiger rett opp til 2500 meter over havet mot Kosovo og Albania fra sletta der Tetovo ligger, ryker det fra hærens granatnedslag.

LITT NORD FOR TORGET i byen hadde vi truffet en gjeng makedonske slavere som sto og så på et treff fra geriljaen. En granat, skutt oppe fra fjellsida, hadde truffet bunnbjelken i en vinduskarm i femte etasje på ei boligblokk. En såret person måtte bringes til sjukehus. Tilskuerne hadde lite godt å si om albanerne og slett ikke om geriljaen.

Like bortenfor drønnet det voldsomt fra kanonene på hærens stridsvogner. Målet var tydeligvis like bak og overfor de siste husene før fjellet stiger. Der kunne vi se røyken fra nedslaget. Som andre sivile måtte vi komme oss vekk fra militærleiren der hærens stridsvogner avfyrte sine kanoner, et farlig område når opprørerne angriper, om enn midt i bebyggelsen, men dessuten forbudt å fotografere der.

Vi kjører derfor noen kvartaler vestover og så nordover og inn i den øverste gata langs fjellet, til dels beskyttet mot skyting fra begge sider av husene på begge sider av gata. Vi undres på hvor nær byen opprørerne egentlig står. De har inntatt nesten alle de små landsbyene i fjellet i vest.

Om formiddagen hadde vi forsøkt å ta oss inn dit, til landsbyen Shipkovica, sammen med Semijal og Merita, to unge albanske jenter, begge studenter. Men der veien går ut av Tetovo oppover i fjellet, har hæren to forsterkede poster, akkurat der skitrekket begynner. I den andre enden av skiheisen hersker opprørerne. Men det kommer overhodet ikke på tale å slippe noen forbi, forklarte kommandanten, heller ikke på egen risiko. Det hjelper ikke at Semijal har slektninger i landsbyen. Den makedonske hæren har kanoner stående tilbaketrukket ute på sletta øst for Tetovo, og de skyter straks de ser noen bevege seg oppover fjellsida, får vi beskjed om.

Det er nok uklokt å bemerke der og da at det må være sløsende krigføring å fyre av på hvem som helst med kanoner. Kommandanten ser til at vi forsvinner for hans øyne.

Ikke i noen av de tilgjengelige landsbyene nær Tetovo var det tegn å se til geriljaen.

DEN SOLFYLTE sommerdagen var så fredelig i den forvirrende byen, hvor alle familier har en slektning eller flere i Tyskland eller Sveits som skaffer penger, og derfor bygges det på alle kanter. Kafeene ligger tettere enn på Grünerløkka i Oslo. Gammelt og nytt brytes. Dervisjene, denne islamske sekta som stammer fra Det osmanske rikets tid og søker religiøs ekstase gjennom dans, har sitt eldgamle, vakre fristed - et slags kloster - midt i byen. Men de viser oss nedslag fra siste nytt i granater i hagen. Ved en nydelig moské ved elva ligger det et diskotek og et pizzasted over gata. Noen jenter går med muslimsk sjal, andre har lest vestlige moteblader veldig nøye. Den østeuropeiske kommunistarkitekturen bryter stygt med de gamle husene, og en dyr Mercedes må vike for hest og kjerre.

- Det bor to hundre tusen i Tetovo, og 85 prosent av oss er albanere. Men bare tre prosent av de ansatte i byens administrasjon er albanere, sier Semijal, som utdanner seg til sivilingeniør.

Vi undres altså på hvor nær byen opprørerne står, idet vi ser to passe høye hus på hver side av gata som skulle kunne gi beskyttelse fra begge sider. Men der er geriljaen før oss.

- Hvem er dere? Hva gjør dere her? Har noe sendt dere? roper de om hverandre, idet de kommer ut fra en hage mellom to hus.

De har automatgevær, men ikke alle er militært kledd. De er seks- sju unge gutter, men i hagen bak kan vi skimte flere. Med tre- fire gevær pekende mot oss trekker vi oss tilbake mot torget, ikke mer enn fem hundre meter bortenfor. Vi lette etter geriljaen og fant dem, men de ville slett ikke snakke med oss.

Et par timer tidligere, mens granatene fra hæren drønnet mot den skogkledde fjellsida, kunne vi derimot snakke så mye vi ville med Ramadani Newzat, Xheladin Nuxhio og deres venner, som så på krigen fra skyggen av et tre under granatenes bane.

- Det er Europa og Amerika som har betalt for disse våpnene. Nå må vi få hjelp fra Europa og Amerika for å oppnå likeverd. Vi albanere har vært undertrykt i snart hundre år av serbere og makedonere, sier Ramadani, en mann i 50-åra, som nesten gråter når han ser granatene treffe husene oppe i fjellsida.

Et esel, også en flyktning fra en landsby der oppe, spiser graset i veikanten og drikker fra grøfta.

- Serberne og makedonerne er like og nære. President Boris Trajkovski og Slobodan Milosevic skulle stå sammen i Haag-domstolen, legger han til.

Idet sola går ned og hærens helikoptere flapper over himmelen, stanser vi oppå ei veibru for å få overblikk over kampene. Fra en politistasjon under brua ropes det, og geværene peker mot oss på samme måte som hos geriljaen tjue minutter før. Vi må flykte, men stanses ved politiets sperring noen hundre meter seinere. Igjen spørsmål om hva i all verden vi driver med.

- Albanerne skyter på oss, men vi gjør ingenting! Det er sprøtt! Makedonia er det eneste landet i verden hvor vi er så dumme! utbryter den krigslystne kommandanten for politiet, uten tanke på hærens artilleri, og lar oss dra.

Dette er den første våpenhvilen som begge parter har godtatt. Nå står valget mellom borgerkrig og ruin eller fred, forlik og vestlig økonomisk støtte.

503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 964038117


Varnish cache server