«Gi henne noe å spise»

DEBATT: Marit Nybakk, stortingsrepresentant (Ap) Give her something to eat! Denne utfordringen var skriblet med tusjpenn på en reklameplakat i New York for en tid tilbake. Jenta på plakaten var radmagre Kate Moss, fotomodellen som ser ut som en Bergen-Belsen-fange, og som er en av de høyest gasjerte i bransjen. Og dessverre også forbilde og norm for norske modeller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg sitter hoderystende og leser Dagbladets oppslag 8. mars om Interactive Model Agency som har audition med deltakere helt ned til 12 år. Spikertynne jentekropper med modellkontrakt i blikket poserer i bikini foran jury og fotografer, med håpefulle mødre ringside. Reportasjen bekrefter nok en gang den groteske utviklingen i motebransjen, der kvinnelige former og voksne mannekenger er ute. Marilyn Monroe og Brigitte Bardot ville blitt vraket av dagens talentspeidere. Mens det var 8 prosent vektforskjell i 1968 mellom en fotomodell og en gjennomsnittskvinne, er det i dag 23 prosent.

I Norge er Interactive Model Agency ikke enestående. Reklame- og modellbyråer har gått rundt på skoler, og plukket ut småjenter helt ned til 10- 11-årsalderen, som sminkes opp som voksne damer for å presentere moteklær. Grunnen? De har de «riktige» tynne kroppene.

Unge gutter

Utenlandske moteskapere bruker av og til unge gutter som kvinnemodeller for å sikre at de som skal bære klærne deres er uten hofter og mage. I USA opererer kvinnelige skuespillere bort de nederste ribbeina, og får pumpet silikon inn i brystene for å få den kunstige Barbie-fasongen.

I Norge lider 90000 jenter av spiseforstyrrelser. Stadig flere knytter sin identitet til kroppen. En slank og veldreid kropp assosieres med kontroll, vellykkethet, høy moral og viljestyrke. I ukebladene kan småjentene våre lese at de som tar seg godt ut, er de som får best karakterer, og lettest får seg jobb.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De siste dagene har Dagbladets reportasje om 11-åringen fra Akershus som har sluttet å spise, sjokkert oss. Problemet registreres hos småjenter helt ned til sjuårsalderen. Mange blir ødelagt for livet, evnen til å få barn forsvinner, noen dør.

Profesjonell

En god del jenter får profesjonell hjelp - dessverre altfor få. Og vi snakker for lite både om behandling og om ettervern av anoreksi- og bulimipasienter. En alkoholiker, en røyker, en pillemisbruker - kan holde seg unna det rusmidlet som har skapt avhengigheten. En person som lider av spiseforstyrrelser må imidlertid forholde seg til mat resten av livet. Har vi tenkt gjennom hvor vanskelig det må være å utvikle et naturlig forhold til mat for en som enten har hatt anoreksi, utviklet bulimi eller brukt mat som narkotika?

En niese av en venninne av meg fikk anoreksi da hun var 11 år. Hun fikk behandling, og alle var så lykkelige da «Lise» begynte å spise igjen. Men det var da hun ble skikkelig syk. For å hindre at maten gikk inn i kroppen, begynte hun å kaste opp og utvikle bulimi. Hun er nå 28 år, og fortsatt like dårlig.

Jeg tror det er viktig at vi erkjenner at problemet ikke er nytt, og at skjønnhetsidealene for unge jenter har vært tøffe til alle tider. For hundre år siden ble jentene snørt inn med korsett, måtte stå etter hvert måltid, og svimte av ved den minste anstrengelse. Vi husker hvordan kinesiske jenter fikk deformert føttene sine.

Kontroll

Til syvende og sist handler dette om sosial kontroll av kvinner. Vi verdsettes som objekter, og skal holdes på plass der maktstrukturene ønsker det. I mange land bruker den mannlige eliten kultur og religion som begrunnelse for å holde kvinner nede. Småjenter i førskolealder omskjæres og lemlestes for å nekte dem seksuell lyst og nytelse. Vi kan knapt forestille oss smerten og lidelsene, blant annet ved samleie og fødsel. Stadig flere dør, og verdenssamfunnet har engasjert seg for å komme denne mishandlingen til livs.

Men også i enkelte miljøer i vårt land stilles det spesielle krav til kvinners utseende og klær.

Er det ikke på tide at vi lar døtrene våre få være seg selv, uten krav fra familie, kommersielle interesser, motebransje eller religion om utseende, klesplagg eller kroppslig lemlesting? Vi har i vinter fått en verdikommisjon. Men hvilke verdier preger et samfunn der 90000 jenter får spiseforstyrrelser? La oss få en nasjonal handlingsplan mot spiseforstyrrelser! Vise at vi tar småjentenes helse på alvor. Det er særlig viktig at skolen og frivillige organisasjoner kobles inn i en slik plan.

Kroppsfiksert

Det bør utvikles gode modeller for samarbeid mellom de ulike nivåer innen skole og helsevesen, der det legges vekt på både forebygging, behandling og ettervern. For å ta spiseforstyrrelser på alvor, må vi erkjenne at anoreksi og bulimi som mestringsstrategi i en kroppsfiksert kultur - er like innskrenkende og hemmende som snørte føtter, korsett, slør eller omskjæring.

Og neste gang vi går til Hennes & Mauritz for å kjøpe klær til småjenta - kanskje vi skal stille noen betimelige spørsmål om pinetrange bukser, kort-korte gensere, plastklær som hindrer at huden får puste og barnekjoler som ser ut som modellklær for voksne.

GI HENNE NOE Å SPISE, sto det skrevet på en reklame plakat der den radmagre modellen Kate Moss var blikkfanget.