Gi mediene hva medienes er

«Lovgivning som regulerer medienes metoder, hører til i andre systemer enn det vi bekjenner oss til.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre er forskrekket over mediedekningen i Orderud-saken, og vil evaluere den totale dekningen etter at saken er avsluttet. Primært tenker han seg en kontakt mellom riksadvokatembetet og mediene om dekningen. Men han kan også tenke seg lovgivning som begrenser og styrer medienes dekning av slike saker. Det han er bekymret for, er at dommerne kan bli påvirket av det som skrives i avisene og sies i radio og TV.
  • Det som særlig har skapt røre i juristkretser, er medienes kommentatorer, som ikke bare forteller om det som skjer i retten, men som vurderer bevis og det som blir sagt av både tiltalte og deres forsvarere. Under all denne kritikken mot mediene ligger en frykt for at retten skal påvirkes og, må vi tro, at rettferdighet ikke oppnås.
  • Dette er en gammeldags betraktningsmåte. Forestillingen om at rettferdighet i rettspleien er noe som bare oppnås i kampen mellom aktor, forsvarer og tiltalt, med dommerne som helt nøytral instans, er jo for lengst kjent død og maktesløs. Kriminalsaker av Orderud-sakens omfang må selvsagt gis stor oppmerksomhet av mediene. Det er en konsekvens av det åpne samfunn. Å gripe inn for å begrense mediedekningen vil være et demokratisk tilbakeskritt. Det vet selvsagt riksadvokaten. Derfor tror vi utspillet i Aftenposten i går er et slag i lufta. Det er dessuten ikke riksadvokaten som driver lovgivning her i landet, og vi tror ikke politikerne vil se det som et demokratisk framskritt å innskrenke medienes dekning av kriminalsaker.
  • Det finnes land som har strenge restriksjoner på medienes omtale av rettssaker. Men i Storbritannia måtte man få en kommisjon for å ta seg av justismord. Vi har ingen grunn til å tro at det er et bidrag til rettssikkerheten å overlate det hele til et lukket system. En aktiv og pågående presse er den beste garanti for at det ikke felles gale dommer. Det tvinger påtalemyndigheten til å skjerpe seg under etterforskningen, det er en utfordring til forsvarsadvokatene, og det tvinger dommerne til å utøve sin bevisbedømmelse og sitt skjønn for øvrig med størst mulig grundighet og presisjon.
  • Lovgivning som regulerer medienes metoder og som prøver å styre den redigerende makt i redaksjonene, hører til i andre systemer enn det vi bekjenner oss til. Det er mulig at dekningen av Orderud-saken er så spesiell og så omfattende at mange jurister føler at mediene går dem i næringen. Men de får forsone seg med at det ikke er mulig å ta skritt tilbake til større lukkethet via lovgivningen. At mediedekningen så kan bli gjenstand for debatt, er en annen sak. Det er gjennom åpen diskusjon at medienes etikk og faglige standarder utvikles.