«Gidder ikke betale»

Utdanningsminister Kristin Clemet syns det er for dyrt å la folk studere i 30 år. Hun vil ha effektivitet og lønnsomhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LEDELSE er nøkkelordet for utdanningsminister Kristin Clemet når hun tar ordet gjennom Universitas, studentenes avis ved Universitetet i Oslo. Dette må sees i sammenheng med hele den såkalte kvalitetsreformen, som nå er under innføring ved universitetene. Den består hovedsakelig i at studiene skal gjennomføres på kortere tid. Samtidig skal det innføres ledelsesprinsipper fra næringslivet. Styrene skal ha et flertall som ikke er sprunget ut av institusjonene selv, slik man har hatt før. Forestillingen om den akademiske republikk som en selvstyrt institusjon av vitenskapsfolk, er kastet på historiens skraphaug etter å ha eksistert et par tusen år. Kravene til egengenerert inntekt lyder allerede. Effektivitet slik den defineres i næringslivet, er løsenordet.

FOR 15 ÅR SIDEN skrev Gudmund Hernes en kronikk i Dagbladet der han spurte om man kunne ha ambisjoner i Norge. Nå er det visst ikke så farlig med ambisjonene bare folk blir ferdig med studiene på normert tid. Kristin Clemet harselerer med dem som ser på akademiske studier også som en dannelsesprosess. «De kan gjerne studere i 30 år for meg, men jeg gidder ikke betale,» sier hun, og mener trolig skattebetalerne. Jeg for min del har aldri hørt om noen som studerte i 30 år. Den mest utholdende i min tid var han som hadde brukt 21 semestre, og som valgte å bruke det 22. til å «vøla tennene». Jeg tror ikke han lå skattebetalerne til byrde, men han kom jo litt seint ut i arbeidslivet. Til gjengjeld ble han kanskje en god lektor, antakelig bedre enn dem som nå skal kjøres gjennom systemet på nøyaktig fem år.

DET BLIR MYE kontroll under det systemet Clemet skal gjennomføre, for signalene er at det ikke vil bli tilført mer penger selv om kravet er at studentene skal lære like mye på kortere tid. Det er ingen tvil om at det ved universitetene er mange lærere som ikke gjør sitt ytterste. Men stort sett er det nok likevel slik at de ansatte arbeider i overkant av det som er normen. Det er vanskelig å tro at det lar seg gjøre å presse så mye mer ut av professorene. «De må gjøre tingene på en annen måte,» sier Clemet. Hun er selv et produkt av en institusjon som nå skal bruke fem år på det hun brukte fire år på. Så på Norges Handelshøyskole blir det nok gode dager for lærerne.

LENGDEN PÅ STUDIENE er i det hele tatt et viktig moment, for samfunnet er interessert i å få folk ut i arbeid så fort som mulig, ifølge Clemet. Men noen er for viktige til at man kan forkorte studiet. Clemet sier f.eks. at hun ikke vil bli skåret i av en kirurg som ikke er kompetent. Det er lett å si seg enig i det, selv om det heter blant hjernekirurger også i dag at de ofte ikke finner noen hjerne når de begynner å skjære. Men legene skal ikke engang inn under en ny gradsstruktur. De skal fortsatt få kalle seg med den latinske cand.med., mens alle andre skal gå rundt og smykke seg med den amerikanske «master», så sant de ikke stanser ved «bachelor» - svenn. Men er det ikke like viktig at lektorer har skikkelig kompetanse før de slippes løs på våre barn, eller økonomene før de slippes løs på samfunnet, eller arkitektene før de slippes løs på hus og bruer?

JEG SYNS DET ER trist å lese et intervju med en statsråd for forskning og høyere utdanning som henvender seg til en kjerneinstitusjon på sitt felt på en så negativ måte. Universitetene skal være framtidas arbeidsplass, de er produsentene av det vi skal leve av i åra som kommer - da kunnskapssamfunnet for alvor er over oss. Men i intervjuet virker det som om Clemet ikke bryr seg så mye om hva institusjonen fylles av, bare den går med overskudd. Slik tror jeg ikke en fransk forskningsminister ville formulere seg. Det er overraskende at Clemet gjør det, på bakgrunn av hennes posisjon som Høyres fremste yngre ideolog. Som redaktør av Tidens Tegn savnet hun de intellektuelle i debatten. Det var ideene som manglet, ikke effektiviteten i systemet. Nå ser det ut som om det med henne er skjedd en avlæring midt i kunnskapssamfunnet. Jeg håpet hun skulle ha en visjon om at i alle fall ett av våre universiteter burde kjempe seg opp mot Europa-toppen. Slik kunne hun ha markert seg i forhold til sin forgjenger Trond Giskes flate sosialdemokrati. I stedet ender det altså i revisjon.

DET ER ET SNODIG sammentreff at intervjuet med Clemet offentliggjøres den uka Universitetet i Oslo har hatt besøk av en av USAs fremste forskningsjournalister, Daniel S. Greenberg. Han tegnet et bilde av tilstanden i amerikansk forskning som et resultat av samme type reformer som hos oss: Ledelsesmodell fra næringslivet, en lobbystyrt vridning mot det som «lønner seg», f.eks. forskning som kan «løse kreftgåten», mens humaniora og samfunnsfag lever et marginalisert liv. Også i USA trekker politikerne seg tilbake og overlater ansvaret for de store linjer til institusjonene og i siste instans til markedet, med de krav det stiller til patentering og hemmelighold. Kunnskap er noe som kan selges, som igjen forutsetter kunder. Og som kjent: Kunden har alltid rett. I dette systemet blir det liten plass for forestillingen om erkjennelse som noe som har verdi i seg selv, nytten av den unyttige kunnskap. Det er ennå langt fram til dette hos oss. Men Clemet har lagt ut på veien.