Gift fra levra

Å være gift med Carl I. Hagen, er mer verdt enn syv år som statsminister.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Like etter at Eli Hagens biografi om livet med Carl kom ut, ble jeg spurt i et radioprogram hvilken bok om Carl I. Hagen jeg trodde kom til å selge mest; Eli Hagens eller VG-kollega Elisabeth Skarsbø Moens uautoriserte biografi, som ble lansert samtidig. Etter å ha ledd i noen sekunder, skjønte jeg at spørsmålet var seriøst ment. Jeg skjønte også at programlederen ikke hadde noen stor framtid som forlegger, eller knekker av Frp-koden.Eli Hagens bok overskygget naturligvis den uautoriserte versjonen, til tross for at den siste fikk langt bedre kritikker. De to bøkene kan strengt tatt ikke sammenliknes. Det eneste de har felles er temaet. Mens Skarsbø Moen har skrevet en klassisk, researchet politikerbiografi, har Eli Hagen skrevet «rett fra levra».

Rett fra levra er kodeord for hensynsløst direkte og sentimentalt. En lever kan skille ut mye gørr, hvis den gjør jobben sin. Det gjør den til de grader i denne boken. «Gift med Carl» ble derfor årets bestselger under juletreet og er i ferd med å bli noe av et fenomen.Eli Hagen ble som ventet fordømt fra høyre til venstre og nord og ned for sine krasse avsløringer og beskrivelser av partifeller og motstandere. Boka er for lengst omdøpt til «Gift fra Eli», og smakspolitiet har sagt at slik gjør man ikke. Martin Kolberg har dessuten forsikret at han ikke vil kaste bort tiden på politisk slarv. Det burde Kolberg gjøre, og det vil langt fra være bortkastet tid. Han og alle andre som jakter på Frp-koden vil finne utallige hint i Elis politiske skillingsvise.

Politikk er personlig. Det har alltid handlet om menneskene. Hvem som snakker sammen, hvem som ikke gjør det. Ikke minst handler det om følelser, om sympatier og antipatier, om bitterhet, stolthet, ærgjerrighet og et par andre irrasjonelle faktorer som kan endre politikkens gang. Mye av det kritikerne kaller slarv når det står på trykk i ei bok, er nyttig informasjon i det daglige arbeidet på Stortinget.Derfor gir Eli Hagens bok et skrekkinngytende og ufiltrert, men menneskelig innblikk i partiet og politikkens verden. Mens Kjell Magne Bondeviks tunge murstein av en biografi forteller hva som skjedde og hvordan, er Hagen i mange tilfeller nærmere å fortelle hvorfor.

Når forlagene ser tallene fra julesalget, vil nok noen være fristet til å be om mer - mer rett fra levra, mer sladder og rykter; bort med de saklige og tørre memoarene (som er like utilslørt selvrettferdige som Elis, det skal de ha). Det ville selvfølgelig være et tap. Nordmenn leser forholdsvis mange politiske memoarer og virker som de ikke kan få nok av tørre fakta og knitrende analyse fra dem som var til stede.Men hadde Eli Hagen og Kjell Magne Bondevik slått seg sammen, ville det tilført begges bøker en ny og viktig dimensjon. Det er en uhyggelig og underholdende tanke.