Wellington, New Zealand:

Gigantisk kunstverk vekker avsky

Wellingtons nye innflytter får en kjølig mottakelse av folket. Men det kan virke som at kunstneren sitt budskap er det stikk motsatte.

PÅ BYENS TAK: Denne bisarre hånda (Quasi) ser utover torget i hovedstaden i New Zealand. Her skal han trolig stå, i tre år til. Foto: City Gallery Wellington / Facebook
PÅ BYENS TAK: Denne bisarre hånda (Quasi) ser utover torget i hovedstaden i New Zealand. Her skal han trolig stå, i tre år til. Foto: City Gallery Wellington / FacebookVis mer

Mandag ble en fem meter lang hånd plassert på taket til City Gallery Wellington i New Zealand.

Et helikopter fikk den gigantiske hånda trygt fram til galleriet. Ved morgengry svevde han over byen hengende i kabler, før han ble boltret fast til taket. Veien dit kostet 420 000 kroner, ifølge BBC. Nå er planen at hånda skal stå på taket i tre år framover.

Hånda er laget av kunstneren Ronnie Van Hout, og er delvis et selvportrett, ifølge galleriets nettside. Det gigantiske verket er basert på skanninger av kunstnerens egne kroppsdeler.

- Det er som om «kunstnerens hånd» har utviklet et eget monstrøst liv, skriver de.

Det 400 kilo tunge verket har skapt sterke reaksjoner blant hovedstadens innbyggere. De kaller det et «lovecraftiansk mareritt som har kommet til live».

«Lovecraftian» refererer til grøsserforfatteren H. P. Lovecraft. Sjangeren fokuserer på en eksistens eller krefter som er utenfor menneskets fatteevne. Her vil du ikke bli skremt av typiske skurker, som vampyrer eller spøkelser med menneskelige trekk og forståelige motiver, isteden kommer frykten fra en ukjent kraft.

Van Hout er kjent for å lage kunst som kan virke forstyrrende og provoserende på tilskuerne. Hans verker har en tragikomisk undertone.

Kunstneren ble født i Christchurch, men bor i Melbourne. Med verket Quasi utforsker han det å være en frik, «outsider» eller en som blir avvist.

Blandet mottakelse

Av mange mottar han en kjølig velkomst, men det er også noen som møter nykomlingen med humor. En på Twitter skriver at han er nervøs, fordi han skal inn til byen for å be til den nye «guden» av Wellington. Han skal ta med seg fingre som offergave. En annen har tatt seg friheten til å komme med et kreativt innspill - Quasi som rekker langfingeren i været til den krasse mottakelsen han har fått.

Flere har også skrevet at han minner om Donald Trump, noe som ikke er intensjonen, forteller galleriet.

Verket ble først laget i 2016 til kunstmuseet i Christchurch, etter jordskjelvet som rammet byen i 2011. En lokal kunstkritiker hadde så sterke følelser mot kunstverket at han grep pennen og skrev «ti grunner til hvorfor Quasi må gå».

Tre år seinere, og Quasi har nå fått en enda større scene, på hovedstadens galleritak. Der skal han skue utover og «livne» opp torget, som i stor grad ble forlatt i kjølvannet av jordskjelvet i 2016.

- I Wellington vil Quasi se utover Civic Square der så mange butikker har blitt lagt ned, og jeg tror at det vil påvirke hvordan folk tolker skulpturen, sier sjefskurator Robert Leonard til Stuff.

KLAR FOR AVREISE: Quasi forlater sitt tidligere hjem Christchurch. Foto: Mark Tantrum Photography / City Gallery Wellington
KLAR FOR AVREISE: Quasi forlater sitt tidligere hjem Christchurch. Foto: Mark Tantrum Photography / City Gallery Wellington Vis mer

Quasi - modo

Ordet Quasi betyr «tilsynelatende, men egentlig ikke». Det er også en forkortelse for Quasimodo, eller ringeren av Notre-Dame.

Karakteren er, som kjent for mange, født med pukkelrygg og en gigantisk vorte som dekket det venstre øye hans. Byens borgere synes han er avskyelig og et monster. Men Quasimodo viser sitt sanne ansikt gjennom øynene til Esmeralda - at han er en sart sjel fylt av kjærlighet og heltemot.

Det er kanskje dette budskapet, både kunstneren og galleriet i Wellington ønsker å kommunisere. I sin beskrivelse av kunstverket spør galleriet om Quasi vil finne sitt hjem i hovedstaden. Og om Wellington er villig til å se forbi utseende.

- Det er veldig interessant hvordan verket uttrykker avsky - den er vemmelig og fæl å se på, og samtidig nesten ber den om å bli elsket, sier Leonard.

Og det viser seg at noen innbyggere i Christchurch allerede tatt til orde for å få han hjem igjen. «Den ekle hånda hører hjemme i Christchurch», skriver en bruker. En annen skriver at «nå er ikke hånda med ansiktet i Christchurch lenger, og helt ærlig, jeg kommer til å savne den».