Gir døende en verdig slutt

TRONDHEIM (Dagbladet): Sorg og død har liten plass på sykehusene. Effektivitet og lønnsomhet er viktigere ord i helsepolitikken. På Seksjon for lindrende behandling, Regionsykehuset i Trondheim, er det pasient og pårørende som er hovedpersonene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Det blir flere eldre, kreft øker, og flere kreftpasienter får behov lindring av fysiske smerter og hjelp til å møte døden sammen med familien. Etter fire års arbeid vet vi at dette arbeidet nytter, at vår kompetanse trengs i resten av helsevesenet og at lindrende behandling må bli et satsingområde. For sykepleiere er avdelingen bygd på selve verdigrunnlaget for sykepleie, sier oversykepleier Bjørg Petersvik.

Hun har vært på Seksjon for lindrende behandling siden den startet høsten 1992. Da var seksjonen Skandinavias første i sitt slag.
Nå finnes det et dagtilbud i Bergen, og et nylig åpnet dag- og døgntilbud under Lovisenberg diakonale sykehus i Oslo. Pasientene er i hovedsak kreftpasienter som ikke kan helbredes.

Få dø hjemme

Ved kreftavdelingen i Trondheim fikk Seksjon for lindrende behandling døgntilbud med 12 senger i 1994. Og det er her Nordens første professorat i lindrende behandling ble opprettet. Det fikk legen Stein Kaasa i 1993.
Hans mål er at alle regionsykehus i landet skal ha en liknende avdeling. Samtidig vil han at alle sentralsykehus skal ha kreftavdelinger med spesialkompetanse ved sine poliklinikker.

- Målet er å gi pasientene muligheten til å velge å være mest mulig hjemme. Og å dø hjemme hvis pasient og pårørende ønsker det. Det er en tendens i samfunnet til at spesialister skal overta alt i våre liv. Selv døden skal behandles på sykehus, sier Stein Kaasa.

Seksjonens hovedprosjekt er et samarbeid med Trondheim kommune hvor sykehus, hjemmesykepleie og Den Norske Kreftforening samarbeider tett for å gi pasient og pårørende hjelp når det trengs. Hjemme eller på sykehuset. Strålebehandling eller morfin, samtale eller en hånd å holde i. Det svarer alltid en kjent person når pasient eller pårørende ringer.

Forebygger kriser

- Pasienten møter alltid første gang sammen med pårørende. Hvis de har noen. For disse menneskene er livet snudd på hodet. Tap skal bearbeides hver dag. Fysisk svekkelse gir følelsen av å miste verdighet, sier Bjørg Petersvik.
- Vi forsøker å bidra til at selve mennesket skal få plass, og snakker ikke om døden 24 timer i døgnet. Ingen orker det. Vi blir med på pasientens tanker og fantasi, bekymringer for familie, barn og jordisk gods. Disse samtalene er som å gå på en knivsegg. Vi skal ikke kvele med omsorg, men tåle å lytte uten å lage støyende løsninger, forteller hun.

I 1996 døde 91 mennesker på avdelingen. Gjennomsnittlig liggetid er på rundt ti dager. Pasientene i prosjektet har en gjennomsnittlig levetid på to måneder.

- Psykiatrien er full av mennesker som ikke har fått bearbeidet kriser og sorger. Vår kontakt med pårørende er forebyggende helsearbeid, sier Bjørg Petersvik.