Gir seg før målstreken

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Nok en gang viser Norge at vi er et foregangsland på området likestilling.» Sitatet er hentet fra talen til justiskomiteens leder, Anne Marit Bjørnflaten (A), under Odelstingets behandling av inkorporeringen av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven. Det er bare en drøy uke siden. 19. juni tok Stortinget sommerferie. Det ble gjort mens en av de mest prinsipielle sakene på likestillingsområdet, som var ferdig utredet, ble forbigått i all stillhet.

Saken er nå overført til neste Storting - som trer sammen i etterkant av høstens valg - og lider dermed en høyst usikker skjebne.

Saken gjelder to lovbestemmelser, som begge rommer en avveining mellom to sentrale menneskerettigheter. Diskrimineringsvern på den ene side. Religionsfrihet på den annen. Begge lovbestemmelser har vært gjenstand for store politiske diskusjoner i årenes løp. I likestillingsloven slås det fast at prinsippet om at kvinner og menn skal likebehandles gjelder på alle områder med unntak av «indre forhold i trossamfunn». I arbeidsmiljøloven er utgangspunktet at en arbeidsgiver ikke kan forskjellsbehandle en jobbsøker på grunn av vedkommendes seksuelle orientering. Dette gjelder imidlertid ikke fullt ut for trossamfunn, som kan forskjellsbehandle jobbsøkere på grunn av deres homofile samlivsform dersom dette kan begrunnes ut fra «stillingens karakter eller formålet for virksomheten».

Regjeringen tok i Soria Moria-erklæringen selv initiativ til å «utrede bortfall av unntaksbestemmelsene i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven». Dette ble gjort gjennom Diskrimineringslovutvalgets delinnstilling «Kvinner og homofile i trossamfunn». Utvalget la vekt på at trossamfunns adgang til forskjellsbehandling av kvinner og homofile bør reguleres på en måte som er i overensstemmelse med Norges forpliktelser etter EØS/EF-retten og de internasjonale menneskerettighetene. De to eksisterende unntakene ble ansett som problematiske fordi de er for generelle og dermed signaliserer en videre adgang for trossamfunn til å forskjellsbehandle. Dette innså også Barne- og likestillingsdepartementet i sin odelstingsproposisjon, som i stor grad bygget på utvalgets lovforslag. Saken ble omsider oversendt Stortinget i april 2009, akkurat i tide til å bli lovbehandlet før sommeren. Deretter skjedde det noe som førte til at det hele stoppet opp, til tross for at vi har en flertallsregjering. Kanskje mente noen at gjennomslaget i saken om kvinnekonvensjonen var nok? Kanskje dette handlet om at noe måtte tas og noe måtte gis?

Det er bare å konstatere at Norge langt ifra er en foregangsnasjon når det gjelder kvinners og homofiles diskrimineringsvern i trossamfunn. Vi har et regelverk som gir kvinner og homofile dårligere rettigheter enn det som ellers skal gjelde i EU/EØS-området. Det tok 30 år med debatt fra unntaket for trossamfunn i likestillingsloven ble innført, til forslaget om en endring var ferdig utredet og klart til å bli behandlet i Stortinget. Da er det ekstra bittert at det hele avblåses på målstreken.