Giske har ytringsfrihet, slår Støre fast.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har skapt en viss uro blant folk som steller med menneskerettigheter at Trond Giske har sådd tvil om regjeringens politikk på området. Etter Strasbourg-dommen om politisk TV-reklame har kulturministeren stilt spørsmål både ved menneskerettighetskonvensjonens forrang i norsk lov og ved domstolens legitimitet.

Dermed har utenriksminister Jonas Gahr Støre ved flere anledninger måttet drive brannslukking og forsikre at Norge står ved sine folkerettslige forpliktelser og respekterer menneskerettighetsdomstolen (EMD). Første gang Støre ble konfrontert med Giskes skepsis til konvensjonens forrang var på et frokostmøte med Rune Slagstad før påske. Sa han egentlig det? spurte utenriksministeren, lett vantro. Jo da, det ble bekreftet. Ja, OK, men det tror jeg han bortfalt fra ganske raskt, slo Støre fast.

Sist fredag måtte Støre igjen rydde tvilen av veien etter at Giske hadde tenkt høyt på RedaksjonEn kvelden før: Skulle syv dommere i Strasbourg, attpåtil en fra Aserbajdsjan, sette seg over stortingsflertallet? På et seminar om ytringsfrihet i Fritt Ord dagen etter ble Støre spurt om regjeringen delte Giskes syn.

Støre svarte diplomatisk at Giske har ytringsfrihet og står fritt til å reise slike spørsmål, som er legitime, skriver juristen Jon Wessel-Aas på sin blogg. Men var det riktig at EMD skulle ha siste ord med hensyn til ytringsfrihetens grenser i Norge? Svaret var et “klart JA!" fra Støre.

Da skulle den saken vært oppklart og ryddet av veien. Vi får anta at det er utenriksministeren som representerer regjeringens syn i slike spørsmål, enn så lenge. Men Giske er langt ifra den eneste som er stadig mer kritisk til overnasjonalisering generelt og EMD spesielt. Aserbajdsjan-problemet dukket opp første gang på et menneskerettsseminar i april og har siden blitt brukt av påfallende mange kritikere. Da var det jusprofessor Inge Lorange Backer som trakk fram at en av dommerne i TV-Vest-saken kom fra et land med et noe annet forhold til menneskerettigheter enn vi har. Det fikk statens prosessfullmektig i Strasbourg, Henning Harborg, til å innrømme at han hadde tenkt det samme selv, men aldri turt å si det høyt.

Backer er ingen hvem som helst i denne sammenheng. Inntil nylig var han en mektig ekspedisjonssjef i justisdepartementets lovavdeling og sterkt kritisk til å inkorporere kvinnekonvensjonen i menneskerettighetsloven. Etter nesten ti års dragkamp, klarte justisminister Knut Storberget til slutt å få konvensjonen på plass. Men seieren hadde sin pris. Regjeringen måtte samtidig forsikre at det var den siste konvensjonen som ville gis forrang.

Debatten om såkalt rettsliggjøring på bekostning av politisk makt toppet seg med Maktutredningen, som hevdet at det rett og slett var en trussel mot folkestyret. Seinere har den fortsatt bak lukkete dører i juristkretser, selv om den burde angå langt flere. Til syvende og sist handler det om hva slags demokrati vi vil ha. Det bør ikke bare diskuteres på frokostmøter og seminarer for de innvidde.