Giske og menneskerettigheter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Menneskerettigheter: Den debatten som etter hvert har utviklet seg, utløst av Statsråd Giskes håndtering av Menneskerettsdomstolens (EMD) dom om krenkelse av politisk ytringsfrihet i saken om politisk reklame, har – etter at Giske reiste spørsmål om EMDs legitimitet – kommet over i et meget interessant spor. Blant andre undertegnede, Anine Kierulf og Dagbladets Marie Simonsen har reist kritiske spørsmål til at en sittende statsråd antyder at et regjerende flertall bør ha siste ord i forhold til vilkårene for opposisjonens politiske ytringsfrihet – i alle fall at EMD, dels satt med dommere fra annen kulturbakgrunn enn vår, ikke bør blande seg.

Det er selvfølgelig – ikke minst i den politiske ytringsfrihetens ånd – helt legitimt, og sunt, at denne debatten tas. Innleggene i Dagbladet fra blant andre Hans Petter Graver (26/5) og Knut Lehre Seip (27.5) er interessante bidrag. Men de er meget problematiske, hvis man ser Norge som en del av et større fellesskap og på Menneskerettskonvensjonen (EMK) som mer enn bare et juridisk dokument.

Hvis vi holder oss til EMK og til Europarådet, kom disse til som en reaksjon på hva Europa hadde opplevd i det som kulminerte i Annen Verdenskrig. Historien kjenner vi. Den illustrerte blant annet at det var mulig å skape Nazi-Tyskland ut fra det som i utgangspunktet var demokratiske prosesser, men da i betydningen flertallsmakt konsolidert til ubegrenset flertallsmakt og over i det totalitære.

Det skapte ikke bare uhyrlige forhold for dissidenter og enkelte minoriteter, det skapte krig og fordervelse i hele Europa (og utenfor). Slik sett var EMK en viktig del av et europeisk sikkerhets- og fredsbevarende prosjekt. Man innså simpelthen at også demokratiet må beskyttes mot seg selv, ved at visse mindretallsrettigheter måtte sikres mot flertallsmakten. Man innså videre at dette ikke alltid ble sikret godt nok gjennom nasjonale institusjoner, og at overnasjonale organer var nødvendige for å unngå overgrep. Dette var samtidig en måte å sikre det kollektive Europa mot slike utviklinger som blant annet førte til Annen Verdenskrig. Fred mellom de europeiske land, er slik sett avhengig av at de grunnleggende forutsetningene for en demokratisk rettsstat respekteres i det enkelte land, og at de enkelte statene gjensidig forplikter seg til å gjøre dette i henhold til en felles standard som i siste instans håndheves av en uavhengig, overnasjonal domstol.

Hvis det enkelte land, som skeptikerne til denne overnasjonale rettsorden antyder, selv skal ha siste ord med hensyn til innholdet i rettigheter som ytringsfriheten, undergraves hele systemet. I Norge synes kanskje flertallet at den politiske ytringsfriheten er god nok som den er, uten at den skal omfatte rett til å ytre seg på kjøpt reklameplass i fjernsyn. I andre land synes kanskje flertallet at den politiske ytringsfriheten er god nok, uten at den skal omfatte rett til å «krenke» (kritisere?) statsreligionen … Eller at alle skal kunne overvåkes, for å hindre kriminalitet og terrorisme. Det finnes mange varianter – det illustrerer EMDs rikholdige praksis til fulle.

Spørsmålet er om vi vil tilbake til en orden hvor disse spørsmålene – som i høyeste grad angår oss alle, selv om de oppstår i våre nære eller fjernere naboland – besvares alene av det til enhver tid regjerende flertall i den enkelte stat. Hvis vi ikke ønsker dette, må vi også finne oss i at våre flertallsprioriteringer innenfor slike felt av og til blir underkjent, til fordel for bevaring av demokratiet og rettsstaten som kollektivt prosjekt på tvers av landegrensene. Dette er i høyeste grad politiske spørsmål, men de bør diskuteres i historisk og sikkerhetspolitisk kontekst.