Giskekirken

Folkekirke? Hvilken folkekirke? Spør Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oslo-folk klager som aldri før på kirkenes klokkeklang, leser jeg i lokalavisa Aften. Sognepresten i Oppsal menighet, Kåre Skramstad, sier at det er først i de ti siste årene han har fått klager, og han mener derfor at det er folks holdning til kirkeklokker som har endret seg. Mens klokkeklang før var en naturlig del av lydbildet, oppfattes den mer og mer som støy.

Det er vel snarere folks holdning til kirken som har endret seg. Folk mener ikke lenger det er en selvfølge at kirken skal ha særbehandling og være unntatt allmenne lover og regler, i dette tilfelle støyforskriften. Særlig ikke når den høylytte innkallingen til gudstjeneste bare angår et fåtall i nabolaget. En nabo på Kampen sier hun kan påta seg å sende en SMS til alle kirkegjengere, så andre slipper å bli plaget hver søndag. Hun tviler på at tjenesten vil sprekke husholdningsbudsjettet.

Det er denne folketomme kirken Trond Giske og Stortinget ufattelig nok har bestemt å døpe Folkekirken. Ikke på folkemunne. Ikke som et gjennomskuelig salgstriks. Men i fullt alvor i landets grunnlov. I lovens nye paragraf 16 vil det blant annet stå: «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten.»

Forstavelsen «folke» er blitt misbrukt politisk i flere sammenhenger opp gjennom historien og har derfor antatt et ironisk skjær. Sommer-OL skal for eksempel avholdes i folkerepublikken Kina. Riktignok er det folksomt i Kina i motsetning til i statskirken, men ellers synes navnet å være noe misvisende.

Kirkeminister Trond Giske og hans medspillere i Arbeiderpartiet har likevel satset på at i Norge forbindes ordet med noe positivt. Frp har jo stor suksess med «folk flest», og som det heter; kan du ikke slå dem, slå deg sammen med dem. Det var helt avgjørende for Giskes strategi å skape et bilde av at han representerte folkeviljen. Derfor gikk han tidlig ut med høringstall som tilsynelatende viste et overveldende flertall for videreføring av statskirken. Han gikk til og med til det uvanlige skritt å ta med seg den imponerende høringsbunken i «Holmgang» og lente seg så å si bare på den. Men ved nærmere ettersyn representerte uttalelsene langt ifra et folkelig flertall. Det er også tvilsomt å vektlegge et menighetsråd like tungt som for eksempel likestillings- og diskrimineringsombudet.

Partisekretær Martin Kolberg støttet opp om strategien ved å påstå at «grasrota slo ring om statskirken». Det var på et tidspunkt da bare en liten andel av partilagene hadde uttalt seg og Arbeiderpartiet var midt i en prosess mot fjorårets landsmøte, hvor partiet skulle ta stilling til spørsmålet og dermed i praksis avgjøre det, siden skillelinjen gikk tvers gjennom partiet. Tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla sluttet også opp om Giske-linjen ved overraskende å gi sin støtte til statskirken uten at saken hadde vært diskutert i LOs organer.

I går slo de fleste kommentatorer fast at Trond Giske hadde gjort et «godt stykke politisk håndverk», som det heter når en politiker får gjennom et kompromiss hvor ingen får det som de vil. Dette var det beste man kunne få til, og det er tross alt et godt stykke på vei mot et skille, var den velvillig oppfatningen. Til og med Human-Etisk Forbund roste utfallet for å være bedre enn fryktet.

Det hadde for så vidt vært på sin plass med en hyllest, hvis det hadde vært større rom for en bred, engasjert og prinsipiell debatt i forkant. Hvis ambisjonene i utgangspunktet hadde vært større enn et dvaskt og pragmatisk kompromiss, kunne man tilgitt at det var det man landet på. Men i stedet for å diskutere hva slags stat Norge skal være, snakket selv gudløse radikalere om hva slags kirke vi skal ha. I stedet for å lede an i et viktig politisk spørsmål og utfordre opinionen, skjøv man folket foran seg. .

Antakelig har politikerne rett i at et flertall vil videreføre statskirken, men det er mer uvisst på hvilket grunnlag. Ved å legge opp til en debatt som stort sett kretset rundt livets seremonielle høydepunkter, er oppslutningen ikke overraskende. Statskirken er trygg å ha når det ikke gis klare alternativ.

Det samme synes prestestyrer i andre land om sine statsreligioner. Som våre politikere, lener de seg på tradisjon og kulturarv når statsreligionen kritiseres ut ifra internasjonale konvensjoner Norge ellers bekjenner seg til.

Trond Giske krever at kirken demokratiseres innen den får mer selvstyre, blant annet til å utnevne egne biskoper. Men hvor er folket som skal engasjere seg i folkekirken og gjøre døra høy og porten vid?

Står de bare og tripper på kirketrappa og venter på å få slippe inn? Eller trekker de dyna over hodet når kirkeklokkene ringer? Alle tall sier det siste.

En demokratisk statskirke er en selvmotsigelse. Det er også en tom folkekirke.