DET ER MYE pent å si om Trond Giske: Han gjorde en god jobb som statsråd. Han er den fremste politikeren i etter-Jens-generasjonen. Han er selvstendig, og han har utvilsomt vilje til makt. En meningsmåling i Dagbladet i går viste at Trond Giske er den nestlederkandidaten i Ap som står klart sterkest blant velgerne. Dette er selvsagt en styrke både for Giske og for Ap. Likevel tegner Giskes valgkamp for å bli nestleder noen svarte skyer over partiets allerede svært mørke himmel.

Giske må selv ta ansvaret for at hans egen valgkamp nå arter seg mer som en utfordring til partiets kommende leder Jens Stoltenberg enn som et ønske om å bli Stoltenbergs nærmeste medarbeider. Ingen er egentlig i tvil om at nestledervervet bare er et skritt på veien mot det endelige målet: å bli partileder og statsminister.

GISKE HAR i mange år - helt siden han var AUF-leder - lagt stein på stein for å bygge sin egen politiske plattform. Han har samlet disipler som i årevis lojalt har fulgt ham. Og som i disse dager jobber som bikkjer i bakgrunnen for å sørge for at han vinner sin viktigste politiske maktkamp til nå. De danner allianser til AUF og fagbevegelsen, og de jobber knallhardt for å få med seg Thorbjørn Jaglands gamle støttespillere for at han skal velges til nestleder i november. Dermed oppfattes han som litt vel ambisiøs, taktisk og beregnende. I går kunne Nettavisen bringe en historie om at Giske var i full gang med å kartlegge landsmøtedelegatenes syn i nestlederspørsmålet. Det styrker bildet av ham som en kynisk taktiker.