Giskes farlige spill

Trond Giskes kamp for å bli nestleder kan ende med at Ap i realiteten fortsetter med delt lederskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER MYE pent å si om Trond Giske: Han gjorde en god jobb som statsråd. Han er den fremste politikeren i etter-Jens-generasjonen. Han er selvstendig, og han har utvilsomt vilje til makt. En meningsmåling i Dagbladet i går viste at Trond Giske er den nestlederkandidaten i Ap som står klart sterkest blant velgerne. Dette er selvsagt en styrke både for Giske og for Ap. Likevel tegner Giskes valgkamp for å bli nestleder noen svarte skyer over partiets allerede svært mørke himmel.

Giske må selv ta ansvaret for at hans egen valgkamp nå arter seg mer som en utfordring til partiets kommende leder Jens Stoltenberg enn som et ønske om å bli Stoltenbergs nærmeste medarbeider. Ingen er egentlig i tvil om at nestledervervet bare er et skritt på veien mot det endelige målet: å bli partileder og statsminister.

GISKE HAR i mange år - helt siden han var AUF-leder - lagt stein på stein for å bygge sin egen politiske plattform. Han har samlet disipler som i årevis lojalt har fulgt ham. Og som i disse dager jobber som bikkjer i bakgrunnen for å sørge for at han vinner sin viktigste politiske maktkamp til nå. De danner allianser til AUF og fagbevegelsen, og de jobber knallhardt for å få med seg Thorbjørn Jaglands gamle støttespillere for at han skal velges til nestleder i november. Dermed oppfattes han som litt vel ambisiøs, taktisk og beregnende. I går kunne Nettavisen bringe en historie om at Giske var i full gang med å kartlegge landsmøtedelegatenes syn i nestlederspørsmålet. Det styrker bildet av ham som en kynisk taktiker.

NÅR GISKE til Dagsavisen sist søndag omtaler seg «som en som står på venstrefløyen i Ap», plasserer han seg i forhold til resten av sitt eget parti og - selv om det naturligvis ikke er direkte uttalt - i motsetning til Jens Stoltenberg. I et intervju samme dag i Dagbladet snakker han også om sin redningsplan og hvordan han skal representere bredden i Ap. Giske ser på seg selv som brubygger fordi han ligger til venstre og fordi han er EU-motstander. Han framstiller seg som en forutsetning for et bredt venstresamarbeid. Han understreker hvor radikal han skal være både i miljøpolitikken og velferdspolitikken. Og underforstått ligger det hele tida at han skal representere noe annet enn Jens Stoltenberg. Istedenfor å velge Giske og Stoltenberg, burde Ap kanskje valgt Giske eller Stoltenberg? Giske er i dag omtrent like gammel som Jens var da Yngve Hågensen grep inn og hindret ham i å ta over partilederjobben etter Gro.

SV DREV i flere tiår med å sette sammen partiledelsen på den måten Giske tar til orde for. Man skulle passe på å ikke gi lederen for mye makt. Nestledere og tillitsvalgte hadde som hovedoppgave å holde lederen i øra og stå for en annen politikk. Bekymringen over manglende velgeroppslutning var langt mindre enn frykten for at lederen skulle få bestemme. Det ble bare surr og maktesløshet år ut og år inn. Helt til man fikk en leder som fikk lov til å være nettopp det.

DERSOM JENS IKKE lykkes i å gjenreise Ap og øke oppslutningen om partiet - ligger alt til rette for at det igjen oppstår en intern maktkamp i Ap. Med Trond Giske som markerer seg som et alternativ ved hans side som når som helst vil være klar til å ta over, vil Jens Stoltenbergs linje bli mer uklar og hans gjennomslag bli mindre. I dårlige tider har man behov for å skylde på noen, og partiaktivistene vil gruppere seg rundt de to lederfigurene og skylde gjensidig på hverandre. Akkurat slik vi har sett under det delte lederskapet mellom Jens og Thorbjørn Jagland. Neste gang kan det være Jens som opplever meningsmålinger som viser at dersom Trond Giske tar over, ville hundretusenvis av velgere strømme til.

DA GRO var statsminister og Thorbjørn Jagland var partileder, var det aldri noen problem, fordi ingen verken i partiet eller blant velgerne var i tvil om at det var Gro som bestemte. Det samme kan vi si om Bondevik og Svarstad Haugland. Det går utmerket fordi alle vet at Bondevik er sjefen. Med Jens og Thorbjørn i tospann gikk det galt fordi begge ønsket å være sjef. Ap burde ha lært etter å ha blitt ødelagt av strid. Det er riktignok bedre med to reparatører enn med ingen reparatører. Men det beste er én leder av gangen.