Giskes hånd på rattet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De siste måneders konflikter ved Nasjonalmuseet har pekt på en rekke problemstillinger knyttet til styringen av norske kunstinstitusjoner. Et sentralt spørsmål er hvem som har ansvaret for å gripe inn, når en direktør ikke kommer overens med sine ansatte og styret ikke i tilstrekkelig grad klarer å håndtere situasjonen. Nasjonalmuseet er en stiftelse, der styret oppnevnes av et valgorgan med representanter for både staten, museumsenhetene og de ansatte. Dette leddet mellom departementet og styret har kulturminister Trond Giske brukt som begrunnelse for ikke å gripe direkte inn i konflikten. Likevel har han utvist sin styringsvilje ved å nekte museet å påbegynne prosessen med nybygget på Tullinløkka inntil alle parter oppfører seg som om de bodde i Kardemomme by.

Denne formen for styring er verken særlig effektiv, eller prinsipiell. En tydeligere ansvarslinje for museet er ønskelig. Kunsten skal være fri, men institusjonene må styres. Prinsippet om at det skal være en armlengdes avstand mellom politikerne og kulturlivet er dypt forankret i norsk kulturpolitikk. Det skal sikre kunstens autonomi, og forhindre at kunst og kultur misbrukes til økonomiske eller politiske formål. Det er grunn til å minne om dette, i ei tid da stadig flere institusjoner fusjoneres og kulturmakta samles på færre hender. Men ingen er tjent med langvarige konflikter og sendrektige beslutningsprosesser. Fordelen ved å la politikere styre er – i tillegg til de demokratiske argumentene – at det fins noen å stille til ansvar, når det går galt.

Trond Giske er blitt kjent for å ville ha sine lange fingre borti et bredt spekter av kulturaktiviteter. Han har for eksempel sikret seg myndighet til å sette sammen styrene til de nye knutepunktfestivalene. Det gir ministeren mer makt, og tydeligere ansvar. Det er å håpe at denne utviklingen fører til bedre og mer effektiv styring.