Gjedrems glasskule

I fjorårets årstale varslet sentralbanksjefen mørkere tider. I går minnet han om at renta igjen skal opp. Jeg tolker det som et lyspunkt, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sentralbanksjef Svein Gjedrem har bedre forutsetninger enn de fleste for å forstå økonomiens svingninger og buktninger. Han har lang personlig erfaring, solid kunnskap om norsk og internasjonal økonom og en svær stab med økonomer og andre kyndige som jobber for at han og hans hovedstyre skal ta de mest fornuftige beslutninger til enhver tid.

Mens jeg ventet på årets tale i går, kikket jeg litt på fjorårets. Var han helt på jordet, den gang, han som alle andre? Slett ikke. Han snakket om ubalanser, kriser og bobler. Han begynte sin tale i fjor med prisfallet på boliger i USA. Han fortsatte med å vise til krise i banker i naboland. Han siterte en europeisk kollega som hadde sammenliknet finansuroen i verden med en filmproduksjon: «Den ble spilt inn i USA, hadde premiere i Tyskland og ble spredt og spilt over hele verden. Og som dere vet, ble den også vist på norsk bygdekino sist høst», sa Gjedrem med henvisning til Terra-kommunene som hadde blitt lurt så grundig. Et sted i talen, som ble holdt sju måneder før Lehman Brothers gikk over ende, sa han: «Uventede hendelser kan endre utsiktene for økonomien. Når håp og tro endres til frykt og tvil – og det kan skje over natten – faller prisene raskt og mye.»

Han så med andre ord klare tegn til hvilken vei det kunne bære.

Men han kunne selvsagt ikke forutse styrken i det som har skjedd.

I går beskrev han elendigheten i verdensøkonomien som bare en jordnær rogalending fra Finnøy kan det. Talen bar tittelen «Nedgangstider i verdensøkonomien» og ble framført like alvorstungt og sindig som vanlig. «Det som nå skjer, er noe mer enn en vanlig konjunkturbølge. Det er tillitskrise med svikt i tro på framtida, svikt i tillit til banker, motparter og kontraktspartnere.» I kapitlet «Veien framover» peker han på at mange land har vist seg beredt til å bruke sterke virkemidler, men at det stadig kommer nyheter som skaper inntrykk av at virkemidlene ikke er nok til å stagge nedgangen.

«Men tiltakene har virkning», slår Gjedrem fast. Og så lister han opp tegnene på en forsiktig vårløsning. Likviditeten flyter litt bedre. Renta på lån mellom bankene har falt. Flyten på lån til kjøp av bolig har løsnet. Aksjekursene og råvareprisene svinger fortsatt mye, men de stuper ikke lenger. Lavere renter og mer offentlige midler i omløp, pluss reduserte skatter på noen områder vil øke etterspørselen etter varer og tjenester. Og om arbeidsledigheten øker, har også det en positiv funksjon for makroøkonomien: det blir lavere lønnsvekst, som igjen betyr lavere kostnader og mindre svekket konkurranseevne. Krona har dessuten svekket seg, noe som eksportindustrien drar nytte av. Det er våre storbyturer som er blitt dyrere, ikke norske varer for salg i utlandet.

Det er lett å tro at noen har snakket sammen før en slik tale. Kanskje har en mektig og myndig, blond kvinne i førtiårsalderen gitt uttrykk for at det vi minst av alt trenger nå er en pessimistisk gravtale fra Gjedrems side. Det kan godt hende hun har. Det er jo kontakt mellom Finansdepartementet og Norges Bank. Men jeg tror ikke det har hatt betydning for utformingen av talen. For han belegger sine og bankens synspunkter med tall og statistikk, kurver og søyler. Og tilløpene til optimisme i årets tale kan hentes fram igjen foran neste års tale. Alt han sier kan og vil bli etterprøvd. Derfor er han forsiktig. Derfor tegner han også atskillige skyer på himmelen framover. Ikke minst internasjonalt. Men også litt tro, håp og lysglimt. Han minner dessuten at det ennå er rom for rentekutt, selv om han altså minner om at renta igjen skal opp til et normalnivå på 6-7 prosent. Banken har selv antydet at styringsrenta skal ned til 2 prosent mot 2,5 nå. Men når han både i årstalen og i flere forhåndsintervjuer minner om faren ved å ha lånt for mye, ser han for seg at den andre enden av tunnelen ikke er altfor langt unna. I et av intervjuene antydet han at krisa kan vare 2-3-4-5 kvartaler før det normaliserer seg. Men det er jo ikke veldig lenge, med tanke på styrken i det pågående, verdensomspennende dramaet som utspiller seg i alle nyhetsmedier.

Gjedrem peker på at det er lett å grave seg ned når konjunkturene svikter. Men hvem så i 1990, da bankkrisa var på sitt dypeste og ledigheten på sitt høyeste, at vi sto ved starten av et gyllent tiår med sterk vekst i IT og kommunikasjon? Og hvem kunne ane i 2002, da norske industriarbeidsplasser forsvant i tusentalls, at det skulle komme ny vekstbølge i norsk industri? Og hvem minner om dette nå? Gjedrem.