Gjelder tyngdeloven?

Barack Obama må oppheve flere av de gjeldende tyngdelovene i amerikansk politikk for å vinne mot John McCain i høst, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Barack Obama har satt ned tempoet etter at han sikret seg nominasjonen i Det demokratiske partiet. Det er foreløpig slutt på de store massemøtene med jublende og besvimende tilhengere som han beveger med glitrende retorikk om «håp» og «nye tider». I stedet har han sittet tenksomt med hodet i hånden og lyttet til tre innbyggere i Chicago fortelle om sine vanskeligheter med kredittkortselskapene.

Men innimellom måtte han dumpe James Johnson som han hadde utpekt til å lede jakten på sin visepresidentkandidat. Johnson satt opp til halsen i de spesialinteressene som Obama har lovet å befri amerikansk politikk ifra.

Obama har også drevet aktiv brannslokking etter at han var hos Israel-lobbyen Aipac og erklærte at «Jerusalem skal være Israels hovedstad og må forbli udelt». Nå sier han at det er gjenstand for forhandlinger mellom partene.

Men det avgjørende for Obamas sjanser i november er om han er i stand til å oppheve tyngdelovene i amerikansk politikk. Den sterkeste av dem er at presidentvalget foregår i femti enkeltvalg i unionens delstater. Det grove bildet er at demokraten vinner på kystene mens republikaneren vinner i sør og i midten. Dersom dette blir resultatet i november, blir John McCain USAs neste president.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Richard Nixon formulerte det som er blitt republikanernes «sørstatsstrategi» etter at Lyndon B. Johnson hadde presset igjennom borgerrettighetslovene. Johnson forutså at lovene ville drive sørstatene over til republikanerne og Nixon høstet gevinsten.

Robert Kennedy var på vei til å vinne nominasjonen i 1968 da han ble myrdet i Los Angeles den 5. juni. I hans sted nominerte partiet visepresident Hubert Humphrey på sitt tumultpregete landsmøte i Chicago. Richard Nixon vant klart med 301 valgmannstemmer mot Humphreys 191. Den rasistiske tredjekandidaten George Wallace vant 46 valgmannsstemmer og 5 delstater i sør.

I 1972 hadde Nixon finslipt sørstatsstrategien, og knuste anti-Vietnamkrigskandidaten George McGovern. Nixon malte hele USA rødt (som i USA er den republikanske fargen) ved å vinne 49 delstater og 520 valgmannsstemmer mot McGoverns seier i én delstat med 17 valgmannsstemmer pluss at han vant i hovedstaden Washington.

Nixons valgkamp i 1972 har siden vært modellen for alle republikanske kandidater. Jimmy Carter brøt seiersrekken i 1976 på grunn av Watergate. Bill Clinton lyktes i 1992 og 1996 ved å rappe republikanske standpunkter og framstå som sentrumskandidat fra en sørstat.

Men velgerkoalisjonen som har sikret Barack Obama nominasjonen i Det demokratiske partiet, likner mer på velgergrunnlaget til George McGovern enn Bill Clintons. Obama bæres fram av de unge og de rike liberale (motstandere av Vietnamkrigen i 1972, begeistrete og motstandere av Irak-krigen i 2008), og nær hundre prosent av de svarte velgerne.

Denne koalisjonen kan sikre kystene, men er for svak til å vinne i midten og i sør. Valganalysene gir Hillary Clinton rett i at hennes sterke støtte blant kvinner og hvite, konservative demokrater gjorde henne mer valgbar enn Obama. Det økte hennes sjanser til å vinne over John McCain i delstater som Ohio, Pennsylvania, Florida, Michigan.

Obama-leiren satser på at også han kan vinne i alle disse delstatene, og i tillegg vriste Virginia, Georgia, Colorado og Missouri fra republikanerne.

Dette er et såkalt «demokratisk år» der det republikanske partiet sliter både med omdømme, senatorer og representanter som ikke tar gjenvalg, svake kandidater, valgmatematikk og penger. Presidentens omdømme er på bunnivå og kan ikke hjelpe noen.

Ralph Nader sier at dersom demokratene ikke vinner med et valgskred i år, kan de like godt pakke sammen. Men Barack Obama klarer ikke bedre enn jevne, nasjonale målinger mot McCain, og han havner klart bak McCain i noen av de avgjørende delstatene.

Kjernen av Obamas tilhengere har en nærmest religiøs tro på sin kandidat. I deres øyne er han ufeilbarlig. I deler av mediene har han hatt glede av programledere og kommentatorer som heiagjeng. Han trenger maksimal uttelling av denne Obama-effekten for å kompensere for svakhetene ved kandidaturet.

Men det spesielle ved Barack Obamas åpenbare politiske talent og tiltrekningskraft er at han kan lykkes. Da vil han i tilfelle ha klart å oppheve viktige deler av tyngdelovene i amerikansk politikk.