Gjengangeren

Stadig flere av dem som begår lovbrudd for første gang er under 18 år. Nesten halvparten av dem havner i en kriminell løpebane. Jonas (19) er en av dem ingen klarte å stoppe.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MARGIT JENSEN (89) satt i entreen og pratet i telefonen da Jonas klatret opp takrenna og inn gjennom soveromsvinduet hennes litt før klokka seks torsdag kveld 10. januar 2002.

- Jeg fikk et putevar over hodet, så la han meg i bakken og reiv av meg to ringer, sier Margit Jensen.

Hun måtte ha krisehjelp i flere uker etter at ungdommen brøt seg inn og stjal det han fant.

- Moren hans ringte meg en stund etterpå. Hun gråt og spurte om jeg hadde fått varige men. Jeg tror jeg kan tilgi ham, men jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde, sier Margit.

Hun har bestemt seg for å bli boende i leiligheten i Oslo sentrum, men tør ikke lenger å lufte.

- Egentlig synes jeg synd på gutten, som har havnet på skråplanet i så ung alder. Men vet du, jeg vil ikke snakke med ham. Jeg har ikke noe å si til han som gjorde dette mot meg, sier Margit.

JONAS ANGRER, og vil helst ikke snakke om det han gjorde mot Margit. Han fikk to års ubetinget fengsel for ranet. Det var hans sjuende dom. Nå er han blitt 19 år gammel, og han har allerede sittet to år bak murene. Til sammen er han dømt for 94 forhold. I dommene er det i alt 43 navngitte ofre. Margit er det siste. Han var bare 15 år da fengselsdørene slo igjen bak ham for aller første gang.

- Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg ble satt inn den første gangen. Men jeg husker følelsen. Da de låste døra bak meg, følte jeg meg utelukket fra resten av verden, sier Jonas.

Hodet er nesten glattbarbert. Skuldrene vitner om mange timer på treningsrommet. Han kikker i gulvet når han sier sitt egentlige navn. Men det vil han ikke ha på trykk i Magasinet. Slik presenterer han seg selv:

- Jeg er 19 år. Denne gangen har jeg sittet i åtte måneder, det er den lengste dommen min. Jeg har et voldsproblem og ruser meg en del, sier han. Og det er det. Han vet ikke hva mer han skal si om seg selv.

Jonas er bare et tall i den tørre statistikken fra landets politidistrikt som viser at stadig flere unge førstegangskriminelle fortsetter sin kriminelle løpebane og blir gjengangere. I hovedstaden ser det ut til at rekrutteringen av unge kriminelle flater ut. Men antallet gjengangere øker kraftig. I 1998 endte 17 prosent av de førstegangskriminelle opp som gjengangere. I fjor var andelen 44 prosent. Samtidig avslører tallene at de yngste lovbryterne begår stadig grovere kriminalitet. Stadig flere unge får en påtaleavgjørelse for ran, grove tyverier og vold eller trusler.

- Det begynner som regel med stjeling. I begynnelsen er det kanskje bare en sjokolade, så blir det større ting som CD-spillere og mobiltelefoner. Så kommer store regelbrudd på skolen, slåssing og aggressivitet, sier forsker Ragnhild T. Bjørnebekk ved Politihøgskolen i Oslo.

SLIK VAR DET også for Jonas. På barneskolen skapte han så mye trøbbel for de andre elevene at han og tre av kameratene hans ikke fikk lov til å være ute i det store friminuttet. Ordningen ble avviklet da det viste seg at den var ulovlig. Stadig vekk var han innblandet i slagsmål.

Halvparten gjengangere:

Økning: Statistikken fra landets største politidistrikt, Oslo, viser en markert økning i førstegangskriminelle under 18 år. I 1998 ble det registrert 792 førstegangskriminelle, mot 839 i 2001.

Gjengangere: I fjor begikk 420 av disse, altså halvparten, nye kriminelle handlinger. 376 av dem - eller 44 prosent - ble definert som gjengangere. I 1998 ble 17 prosent registrert som gjengangere. Det vil si at de er registrert med flere enn to forbrytelser på forskjellig tidspunkt.

Tilbakefall: I 1998 begikk 25 prosent av førstegangsforbryterne nye kriminelle handlinger. I 2001 fikk hele 50 prosent tilbakefall.

Begynte tidlig: En rapport utarbeidet av rådgiver Marianne Sætre og førstekonsulent Veslemøy Grytdal ved Oslo politidistrikt viser at mange av dem som begår alvorlig kriminalitet, begynte sin kriminelle virksomhet i ungdomsåra. Analysen konkluderer med at stadig flere av dem som begår lovbrudd én gang, synes å fortsette en kriminell løpebane.

Kilde: Oslo politidistrikt

- Jeg ville vise hvem som var den tøffeste på skolen, forklarer han.

Allerede i andre klasse ble han henvist til en psykiatrisk institusjon for barn. I fjerde måtte han til politiet for første gang fordi han helt umotivert knuste vindusruter på vei fra skolen.

Året etter ble han plassert på en internatskole, hvor han bodde i halvannet år. I løpet av barndommen var han innom tre ulike barnevernsinstitusjoner. I personundersøkelsen som blir gjort for å kartlegge Jonas før hans første dom, blir oppveksten kort og godt beskrevet som «svært traumatisk».

Han bodde med moren, som ble utsatt for grov mishandling. Faren var narkoman. Far og sønn begikk kriminelle handlinger og ruset seg sammen. Jonas begynte med stoff da han var 14.

- Jeg synes barndommen min var bra. Moren min gjorde slikt mødre skal gjøre, mener Jonas selv.

FORSOMMEREN 1998 får Jonas sin første dom. Han er 15 år. I dommen heter det at Jonas «åpenbart ikke har fått inn de normer for livsførsel han burde ha fått». Han får åtte måneders fengsel, hvorav 45 dager ubetinget, for flere tilfeller av uprovosert vold, trusler og tyverier.

- Jeg var kjemperedd ham i retten, forteller Tarje Risbøl (22), et av Jonas' 43 ofre.

24. januar 1998 var Risbøl ute på byen for å feire 18-årsdagen sin. Klokka 03.30 møtte han Jonas.

- Jeg var sammen med noen kamerater. Plutselig ropte en person «få penger, få penger». Vi begynte å løpe, men jeg kom meg bare fem-seks meter bort før jeg havnet på bakken. Jeg husker ikke noe mer. Jeg kom til meg selv på legevakta en times tid etterpå. Han hadde slått og sparket meg flere ganger i hodet, forteller Risbøl.

- Før jeg fikk vite omstendighetene rundt gjerningsmannen, tenkte jeg bare at han var en stor drittsekk. Jeg ble overrasket over at han virket upåvirket av det som hadde skjedd, fortsetter Risbøl.

Men de siste åra har Risbøl tenkt en del på den unge gutten som banket ham opp.

- Etter hvert har jeg begynt å forstå mer av det som skjedde, ikke minst sett i lys av utdannelsen min som barnevernspedagog. Jeg leser om liknende saker i pensumbøker, og det er stadig ting som minner meg om denne gutten. I ettertid har jeg forstått at man ikke kan legge all skylda på ham, sier Risbøl. I den samme rettssaken sto Jonas ansikt til ansikt med et annet offer.

Natt til søndag 25. januar 1998, dagen etter at Risbøl ble banket opp, kjørte Svein Ervik (42) nattrikk i Trondheimsveien i Oslo. Et slagsmål blant passasjerene fikk Ervik til å stoppe og gå bakover i vogna. En ung gutt, som Ervik siden skulle få vite var Jonas, ga Ervik et kraftig slag over venstre øye. Han måtte sy fire sting og var sjukemeldt i to uker.

- Da jeg møtte ham i retten, syntes jeg mest synd på ham. Han virket som en hyggelig gutt, en vanlig ungdom. Jeg syntes det var synd at en ungdom skulle ødelegge livet sitt, sier han.

JONAS BLIR PÅGREPET av politiet i mai 1998, og sitter 37 dager i varetekt før saken kommer opp.

I fengselet møter han også faren sin, som soner ved en annen avdeling.

- Det er galskap å plassere en 15-åring blant voksne i et fengsel. Jeg merket endringer hos ham etter at han hadde sittet inne. Han fikk flere kriminelle kontakter og begynte å tenke mer som voksne kriminelle enn som et barn som satt inne for første gang, sier advokat Vidar Lind Iversen, som har vært Jonas' forsvarer helt fra starten. For Jonas er fengslingen et sjokk.

- Jeg trodde ikke at det gikk an å komme i fengsel uten å være dømt, sier han. Tidligere hadde han flere ganger vært på glattcelle natta over. Han sier at han ikke kan huske hvorfor.

- Når jeg blir forbanna, svartner det for meg. Etterpå husker jeg ingenting. En morgen jeg slo øynene opp, så jeg den grønne veggen i glattcella. Hva faen gjør jeg her? tenkte jeg. Så oppdaget jeg at klærne var fulle av blod. Har jeg drept noen? spurte jeg meg selv.

Det hadde han ikke.

Da Jonas ble varetektsfengslet for første gang, var han den yngste i fengselet.

- Selvfølgelig fikk jeg kriminelle venner. Da jeg kom ut, begynte jeg å vanke med eldre folk, og fant på mye mer heftige ting, sier Jonas.

Et halvt år av Jonas' første dom ble gjort til ei prøvetid. Betingelsene var at han sto under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet (KiF), ikke brukte alkohol eller dop, og ikke gjorde nye straffbare handlinger. Jonas klarte ikke å holde noen av forpliktelsene sine.

- Da jeg satt i fengsel første gang, var jeg bestemt på at jeg aldri skulle inn igjen. Jeg kikket på de eldre som hadde sittet inne gang på gang, og sa at slik skulle jeg aldri bli. Men da jeg kom ut igjen, gikk jeg tilbake til det samme gamle. Alt ble bare helt feil, forteller Jonas.

Nok en gang passer Jonas i statistikken. Flere undersøkelser viser at straff har liten forebyggende effekt for tilbakefall. Statistisk sentralbyrå gikk opp løypa for å finne ut hva som hadde skjedd med de unge menneskene som hadde begått straffbare handlinger i 1995. Fem år seinere var to av tre unge lovbrytere under 18 år registrert for nye straffbare forhold.

Ifølge en forskningsgjennomgang foretatt av Ragnhild T. Bjørnebekk viser gjengangerne et alvorlig antisosialt mønster: 50 prosent av dem hadde vært i slagsmål med våpen, 60 prosent hadde gjort innbrudd, 40 prosent hadde truet til seg penger og 70 prosent hadde utført hærverk.

DEN ANDRE DOMMEN får Jonas i juni 1999. Lovbruddet han dømmes for denne gangen, et innbrudd, gjorde han bare fem måneder etter at han ble dømt første gang. Denne gangen dømmes han til ti måneders fengsel, hvorav fem måneder ubetinget, for vold, trusler og innbrudd.

Ekteparet Erik Kristiansen og Karin Lien i Oslo var på ferie på ei øy utenfor Filippinene da naboen hjemme - som skulle vanne blomstene - ringte og sa at noen hadde brutt seg inn i huset deres.

- Vi har stadig lurt på hvordan det har gått med gutten som brøt seg inn hos oss i november 1998. Har han fortsatt med kriminelle handlinger? sier ekteparet.

Jonas brøt seg inn ved å knuse en rute i verandadøra. Han stjal blant annet med seg smykker i gull, sølv og diamanter, flere våpen og mobiltelefoner. Erik Kristiansen har gjennom besøkstjenesten på Ila landsfengsel sett mange ungdommer som har havnet på feil side av loven.

- Det virker for meg som om det ikke har vært et apparat tilgjengelig for denne gutten. Problemet er at når de først begynner med kriminelle handlinger, så utvikler det seg til å bli grovere og grovere. Det er utrolig vanskelig å bryte ut av denne onde sirkelen, sier Kristiansen.

INGEN TILBUD ventet på Jonas da han slapp ut av fengselet etter den første dommen. Han hadde ikke fullført ungdomsskolen, og kom ikke inn på videregående skole. Han hadde ingen tilbud på dagtid.

Han var innblandet i flere voldsepisoder, og etter kort tid havnet han i varetektsfengsel på ny.

- Av hensyn til siktedes unge alder er det viktig at han ikke må sone på Ullersmo. Den siktede 16-åringen bør gis utviklingsmuligheter via barnevernet som ansvarlig myndighet, heter det i personundersøkelsen av Jonas som blir foretatt i forkant av den andre dommen.

Men ingen institusjoner vil ta imot Jonas. Forsvareren ber om samfunnstjeneste for 16-åringen, men retten mener det ikke passer fordi han trenger faste rammer. Jonas faller mellom alle stoler.

- Gang på gang opplever vi at unge mennesker sklir ut mens vi står og ser på. Det er ikke noen som fanger dem opp. Først er det ikke alvorlig nok til at det gripes inn. Og når det er blitt alvorlig nok, så er det for seint, mener advokat Pål Haugland, som er leder for Barnevernjuridisk Forum.

Gang på gang har han opplevd at hans mindreårige klienter er blitt varetektsfengslet.

- Det er svært dramatisk. Det er med på å stigmatisere disse unge menneskene inn i et kriminalitetsbilde. Vi må få et mer helhetlig tilbud til disse unge som blir kasteballer mellom politiet, barnevernet og psykiatrien, mener Haugland.

HISTORIEN OM JONAS overrasker ikke forsker Ragnhild T. Bjørnebekk, som jobber med et forskningsprosjekt med barn ute av kontroll ved stiftelsen Motivasjonskollektivet.

Hennes forskning viser at det ikke er tilfeldig hvilke unger som havner ute av kontroll.

- Hovedtyngden av disse ungene, kanskje rundt 90 prosent, har opplevd vold. De har enten vært vitne til vold, blitt utsatt for vold eller selv utøvd vold i familien, sier hun.

Moren til Jonas har vært utsatt for grov fysisk mishandling. Han begynte tidlig å ruse seg - noe som er «klassisk» for ungdommene som kommer skjevt ut.

- Nesten alle disse ungene forteller om dramatiske negative hendelser i oppveksten. Når jeg spør dem om oppveksten, har de ofte store problemer med å finne noen positive hendelser, sier hun.

Da Jonas var åtte år gammel, ble moren hans kastet ut av et vindu slik at hun falt tre meter ned. Hun ble alvorlig skadet. Jonas måtte hjelpe henne med de daglige gjøremålene, som å vaske og handle.

- De fleste ungdommene har hatt et kaotisk familieliv. Flere av de unge som deltar i prosjektet vårt, har opplevd opptil 10-12 familieoverganger i sin oppvekst, forteller Bjørnebekk.

Jonas hadde liten kontakt med faren som barn. Moren hans hadde flere kjærester opp gjennom åra.

- Mange av ungene forteller at de ikke har hatt noen voksne å gå til. De opplever at voksne ikke er til å stole på. Folk som forsøker å hjelpe dem, ser de ofte på som fiender, forklarer hun.

JONAS ER VELDIG KRITISK til barnevernet som har grepet inn gang på gang gjennom oppveksten hans.

- Jeg hatet de som forsøkte å jobbe med meg. Det var aldri noen som spurte meg om hva jeg trengte, ville eller ønsket, sier Jonas.

Flere av ungdommene Bjørnebekk har jobbet med, har en funksjonssvikt i hjernen. Jonas har ADHD.

Forskeren ser en rekke andre fellestrekk hos ungdommene ute av kontroll. De fleste av dem har både mobbet andre og blitt mobbet selv. De har sjelden hatt grenser i forhold til bruk av tv, data og video.

- Noen voldsfilmer blir de reineste kultfilmer, hvor ungdommene spoler på noen scener. De velger ut slåssscener som de ser om og om igjen, og trener på det de ser, forklarer hun.

Selv om mange av de unge kriminelle har fellestrekk, understreker Bjørnebekk at de samtidig er ulike.

- Det er mange og sammensatte årsaker som gjør at de havner i en kriminell løpebane. Men fellestrekkene er de samme over hele landet. Noen av ungdommene framstår imidlertid som rene gåter, sier hun. Forskeren mener at vi har vært lite flinke til å takle de vanskeligste ungene.

- Vi har kanskje møtt dem på en for myk måte, bagatellisert eller bortforklart deres problemer. Vi må ha individuelle og varierte tilbud. Vi har nå så gode behandlingsmetoder at det er mye bedre å bruke rehabilitering og behandling enn fengsel, i alle fall for de under 18 år, sier hun. Advokat Pål Haugland skulle ønske at domstolene fikk nye verktøy for å hjelpe ungene.

- Ofte står domstolene ganske maktesløse. De kan ikke dømme folk til behandling. Samtidig viker de ofte tilbake for å gi fengselsstraff til så unge mennesker. Hvis de ikke blir fanget opp, blir de gående ute i drift, sier Haugland.

I mars 1999 ble Jonas kastet ut hjemmefra etter krangel, 16 år gammel. I perioder var han uten fast bolig.

MAMMAEN TIL JONAS har også fått føle sønnens sinne på kroppen. Jonas er flere ganger dømt for å ha brukt vold mot moren. Likevel er moren uendelig glad i ham. Over sofaen hennes henger et bilde av Jonas som treåring. Sammen kikker vi i fotoalbumet fra oppveksten. Her er Jonas på skitur, Jonas som bader i svømmebasseng, Jonas på fjelltur, Jonas som pakker opp julegavene, Jonas på turnstevne, Jonas omgitt av besteforeldre og småblomstrete kaffekopper.

- Problemene startet etter ulykken da jeg ble dyttet ut av vinduet. Han måtte ta så mye ansvar, sier moren. Hun mener at sønnen hennes aldri fikk den hjelpen han hadde behov for.

- Han fikk aldri de tilbudene han faktisk trengte. Systemet har lært ham å gå på trynet. Det er skremmende at ingen klarte å hjelpe ham. Når man sitter med en versting, for det er jo det han er blitt, burde det ikke skorte på ressursene, sier moren til Magasinet.

Barnevernet henla saken til Jonas da han var 16 år. Han ønsket det selv. Kort tid etter fikk han sin tredje dom. Der gir dommeren barnevernet skarp kritikk fordi de henla Jonas' sak.

«Det vil gjennomgående være slik at de som trenger mest hjelp, er sist i stand til å se dette. Særlig vil dette gjelde unge mennesker,» heter det i dommen fra november 1999.

Denne gangen blir Jonas dømt til 260 timer samfunnstjeneste for vold, tyveri og innbrudd.

- Det ble understreket hvor viktig det var at han hadde noen faste holdepunkter i tilværelsen. Men etter at dommen falt og han ble sluppet ut av varetekt, gikk det nesten fire måneder før han fikk noe tilbud. I denne tida hadde han ingenting å gjøre. Da opplegget for samfunnstjenesten kom, satt han allerede i varetekt for nye forhold, sier Jonas' forsvarer, Vidar Lind Iversen.

ETTER DETTE kommer dommene på løpende bånd. Side opp og side ned om innbrudd, tyveri, bruk av narkotika, vold og trusler. Til sammen er han dømt for 94 straffbare forhold.

- Jeg angrer ikke på de tingene jeg har tjent penger på. Men jeg angrer på at jeg har ruset meg og at jeg har banket politiet og sånt piss. Jeg står for det jeg har gjort, sier Jonas i dag.

Nå har Jonas bestemt seg for å starte et nytt liv. I vår ble han pappa til ei lita jente.

- Jeg skal ikke ruse meg mer eller gjøre mer gale ting. Jeg vil være en ordentlig pappa, gi henne trygghet, kjærlighet og trøste henne når hun er lei seg. Jeg skal lese eventyr, sier Jonas.

I løpet av den halvannen timen vi har sittet i besøksrommet i fengselet, har han knapt smilt en gang. Før vi kom, hadde vi lest gjennom dommene og personundersøkelsene hans. Vi var forbanna. Opprørte. På papiret er han en versting, en man tenker at samfunnet må vernes mot. Nå føles det riktigere å gi ham en klem og si at det ordner seg sikkert. Hvorfor klarte ingen å hjelpe ham?

På armen ser vi arrene fra de gangene han har forsøkt å skade seg selv. I ryggen merker etter et knivstikk som en annen har gitt ham. Hvilke merker som finnes innenfor den kortklipte skallen, vet vi ikke.