Gjennomsiktig glad

Vi er på begeistret vei mot det gjennomsiktige samfunn der vi blir «sett» i nesten alt vi foretar oss. Ingen griper inn dersom vi ikke gjør noe galt. Men oppfører vi oss forskjellig når vi tror vi er usett, sammenliknet med når vi tror at vi blir sett? Og trenger vi egentlig et privatliv som er usett, uregistrert og bare vårt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva går tapt dersom svaret er: nei, det trenger vi ikke? Debatten så langt kan tyde på at mange er enige med dem som sier at det ikke er så farlig. De foretar seg intet som er i strid med lover og regler, og stiller for så vidt sitt ansikt og sitt liv til rådighet dersom overvåking kan gi mer trygghet mot vold og kriminalitet. Dessuten har vi fått mye mindre å holde for oss selv. Kjente personers skilsmisser, utroskap, fyll og personlige tragedier fyller blader, aviser og TV. For mindre kjente mennesker er det følgelig satt en svært romslig standard for hva du kan henge ut for å komme på TV.

  • Forfatteren Umberto Eco er blant dem som har tatt inn over seg at det i dagens informasjonssamfunn er fullt mulig å spore alt det du foretar deg. Men det er svært få som bryr seg om at det er slik. Eco skriver at oppgaven for all verdens datatilsyn ikke vil bli å sikre privatlivets fred for alle som vil ha det, men snarere å få borgerne til å forstå at privat liv er verd å forsvare. Georg Apenes, som er sjef for Datatilsynet her til lands, skriver at selv om skattebetalernes penger også tidligere er brukt til å få skattebetalerne til å skifte mening, lar det seg i det lange løp «neppe forsvare å pådytte borgeren et rettsgode han i beste fall betrakter med likegyldighet eller som han direkte avviser fordi han mener det hindrer effektivt politiarbeid og dessuten gjør aviser, radio og TV kjedeligere».
  • Hvorvidt overvåkingskameraer og registerinnsyn faktisk kan levere noe særlig mer trygghet, er et annet, men interessant spørsmål. Forbryterne maskerer seg. De som kan gjenkjennes, er alle oss som er i banken for å heve våre egne penger. For 25 år siden diskuterte vi disse spørsmålene ut fra en langt mer primitiv teknologi enn den vi har i dag, og ut fra spørsmålet om det var et overgrep at lovlydige menneskers lovlige gjøremål havnet på overvåkingsbånd installert for å fakke kriminelle. Vi som syntes det var et overgrep, tapte den debatten. Nå finner vi oss i at vi låner bort bildene av oss selv i hverdagen i bytte for et luftig løfte om at vårt samarbeid på dette området hindrer tjuver og kjeltringer i deres ulovlige gjerninger.
  • Men hvor langt er vi villige til å følge med på ferden? Kystverket har for eksempel installert videokameraer på Kjøkøya utenfor Fredrikstad og på Hvaler, slik at sentralen i Horten kan se hvor og når tåka siger på. Men også disse kameraene er dreibare og kraftige, slik at de kan fange inn deg eller kjæresten i nærbilde der på svaberget, helt uaktet hva dere har for dere akkurat da. Driver dere med noe pirrende, så ruller jo båndet likevel. Og kanskje er aktiviteten så inspirerende at noen gidder å ta en kopi, sånn til privat visning for seg selv eller i en engere krets?
  • Dette strider mot Kystverkets regler, men slike regler hadde også det svenske forsvaret, som utplasserte kameraer til å lete etter ubåter i skjærgården. Nå vet vi at operatører på vakt ikke fikk fokusert på så mange periskoper, men på desto flere frilynte flickor foldet fristende ut i den svenska sommaren.
  • Faren for misbruk er likevel ikke poenget her, men det som skjer med deg fordi du ikke lenger kan være sikker på at du ikke blir overvåket. Du liker kanskje å danse naken rundt i din private bolig. Fortsetter du med det dersom du vet at noen ser deg? Tror du kvinnen som prøver undertøy foran speilet på sitt eget soverom vil oppføre seg annerledes dersom hun vet at noen har en kikkert rettet mot vinduet? Jeg tror det, og skulle ønske hun fikk være i fred, enten hun er kjent eller ikke.