Gjenoppdagelsen av Harry Fett

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Harry Fett tiltrådte det nylig opprettede embetet som rikantikvar i 1913, skulle det godt gjøres å finne en kandidat med tilsvarende faglig kompetanse og entusiasme som ham. Fett var rett mann til rett tid, og han gikk løs på oppgaven med å verne Norges kulturarv med sjelden stor iver og energi.

Allerede som ung mann syklet Harry Fett land og strand rundt og fotografert eldre bygninger og kulturminner. Og som amanuensis på Norsk Folkemuseum lagde han utstillinger og publiserte kataloger om alt fra musikkinstrumenter til folkedrakter. Han skrev bøker og avhandlinger om norsk middelalderskulptur, maleri og stavkirker og grunnla det kunsthistoriske fagtidsskriftet Kunst og Kultur. Det var ikke den gjenstand eller periode som ikke opptok ham.

Fett så Norges kulturutvikling i sammenheng med den europeiske og internasjonale. For ham var historiens bygninger og kulturelle objekter uvurderlig både som kunnskapskilde og vitnesbyrd for ettertiden. Som riksantikvar stablet han på beina den offentlige kulturminneforvaltningen i Norge. Straks han hadde fått juridisk og politisk gjennomslag for loven om bygningsfredning i 1920, ble Bryggen i Bergen og Røros bergstad fredet. Først i 1946, etter 33 år som riksantikvar, trakk han seg tilbake.

Kunsthistoriker Kristin Aavitsland Bliksrud ved UiO er i gang med den første biografien om Harry Fett. Man kan undre seg over at ingen har kastet seg over denne mannen før nå. Mengden med biografisk og historisk materiale kan virke avskrekkende; etter at Harry Fett kom hjem som nyutdannet og ambisiøs kunsthistoriker fra Tyskland i 1899, var han flere år ved Folkemuseet før han ble riksantikvar. Samtidig var han leder av Høienhall fabrikker og i sin pensjonisttid sto han bak opprettelsen av «Kunst på arbeidsplassen». Sist men ikke minst er hans mangfoldige forfatterskap av kunstvitenskapelige bøker og utallige artikler i aviser og tidsskrifter et viktig kildemateriale.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved forrige århundreskiftet var den norske kunst- og bygningshistorien fortsatt uutforsket og ukjent. Takket være Fetts systematiske kartlegging av den norske middelalderen ble det lagt et solid grunnlag for ettertidens forskning. Dette alene gjør ham til en betydningsfull skikkelse i norsk historie, mener Aavitsland, og det er flere spennende sider ved Fetts liv og virke. Han var en lidenskapelig kunstelsker og samler som ferdes blant kunstnervenner som Erik Werenskiold, Henrik Sørensen, Axel Revold og Ludvig Karsten.

Boligen Christinedal på Bryn ble fylt til randen med malerier, antikke byster og kunstgjenstander fra forskjellige stilepoker og verdenshjørner. Christinedal ble også et samlingssted for tidens kulturelle og politiske elite. Hyppig inviterte Fett til herremiddager og sammenkomster, og han visste å benytte seg av sitt brede nettverk for å få gjennomslag for tanker og ideer. Mange av kunstnerne han omgikk tilhørte den revolusjonsromantiske fløyen i mellomkrigstiden, men selv stilte Fett seg kritisk både til revolusjon, klassekamp og marxisme. I stedet inntok han et klart verdikonservativt standpunkt i tidens ideologiske kamp.

Likevel lærte kanskje Fett ett og annet av kommunismens tanker om å bringe kunsten ut til folket og ut på arbeidsplassen. I 1946 var tiden som riksantikvar over, men som et «pensjonistprosjekt» ble foreningen «Kunst på arbeidsplassen» etablert. I første omgang var den rettet mot familiebedriften Eduard Fett& Co med Høienhall Fabrikker på Bryn som han ledet etter farens død i 1911. Troen på kunstens velgjørende oppdragelse var stor, og Fett holdt foredrag og organiserte utstillinger for arbeiderne.

Han var ikke alene om å iverksette tiltak for å høyne arbeidernes velferd. Tanken om at kunsten kunne åpne et vindu inn til en verden arbeiderne ellers ikke hadde tilgang til, lå i tiden. Direktør Johan Throne Holst ved Freia chokoladefabrik lot for eksempel Edvard Munch utføre en malerifrise til fabrikkens spisesal. Fotografier fra Høienhall dokumenterer hvordan arbeiderne under lunsjpausen var omgitt av Erik Werenskiolds eventyrtegninger og malerier, mens andre viser en entusiastisk Fett som foreleser om kunst og kulturhistorie.

Harry Fett gikk bort i 1962, men «Kunst på arbeidsplassen» er fortsatt en levende virksomhet med en samling på over 5000 kunstverk og rundt 300 utstillinger som til en hver tid vandrer til bedrifter landet rundt. Dette blir også viet oppmerksomhet på Kistefos-Museet som i år har tatt initiativ til sommerutstillingen «Kunst til folket! Harry Fetts malerisamling». Kurator Nora Ceciliedatter Nerdrum har satt sammen utstillingen som gir et fint innblikk i kunstsamlingen Fett hadde rundt seg i boligen Christinedal. Forkjærligheten for Christian Krohgs kunst kommer frem i rekonstruksjonen av «Krohg-salen» hvor høydepunktet er det monumentale maleriet «17.mai». Men også mange andre fine, mindre kjente malerier av Peder Balke, Harriet Backer, Edvard Munch er hentet frem, for ikke å glemme Henrik Sørensens portrett av forfatteren Edgar Allan Poe.

Nerdrum forteller at hun har valgt å konsentrere utstillingen rundt Fetts samling av norsk kunst. Maleriene er tidligere ikke vist offentlig og hentet inn fra ulike private samlinger. Sånn sett gir den et annerledes og skrått blikk på den norske kunsthistories utvikling fra I.C. Dahl og nasjonalromantikken til Reidar Aulies sosialt engasjerte kunst i mellomkrigstiden.For seminaret på Kistefos den 24. august står også Fett og Kulturminnevernet i sentrum. Etableringen av dette skyldes i stor grad Fetts utstrakte forskning og formidlingsiver som har fått stor betydning også langt over landegrensene. Når vi nå står midt opp i regjeringens kulturminneår 2009, og akkurat har fått en ny riksantikvar, er det betimelig å minnes Harry Fetts innsats.

•Kari J. Brandtzæg, stipendiat i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo og kunstkritiker i Dagbladet.