Gjenoppstandelsen

I går skinte Terje Rød-Larsen igjen fra firmamentet. Hans utrolige evne til å erobre mediene plasserte ham på topp i alle TV- og radiosendinger. Det skulle bare en høyst spesiell og midlertidig ambassadørtittel til før han sto i begivenhetenes sentrum i Midtøsten. Men peker denne gjenoppstandelse også ut over Midtøsten og inn i norsk politikk?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det måtte en borgerlig regjering til for å hente inn den falne planleggingsministeren til nye oppdrag for landet. En arbeiderpartiregjering ville ha måttet bruke lengre tid. Og innen den tid ville kanskje den store muligheten for ham i Midtøsten ha forsvunnet. For det er sannsynlig at det selv for Rød-Larsen er grenser for hvor lenge han kan holde seg varm som privatpraktiserende diplomat.

  • Med utnevnelsen som regjeringens spesialrådgiver er Rød-Larsen på mange måter rehabilitert av det politiske Norge. Dette viser at det er rollen som fredsmekler i Midtøsten som utgjør hans politiske kapital. Det var gjennom fredsarbeidet og Oslo-avtalen han ble aktuell for oppdrag i den hjemlige politikk. Siden han gikk av etter Fideco-historien for vel ett år siden, har han åpenbart pleid sine gamle kontakter i Midtøsten. Og jo mer amerikanerne har kjørt seg fast, desto større er savnet av den gamle mekleren blitt hos partene på begge sider. En fredsmekler som kan sitte barnevakt både hos Benjamin Netanyahu og Yassir Arafat har en rolle å spille når partene kjører seg fast.
  • Det var dette utenriksminister Knut Vollebæk oppdaget da han kom på sitt første besøk i Midtøsten i høst. Turen kom sannsynligvis i stand på amerikanernes initiativ. Selv de har måttet innse at «Oslo» er et begrep i Midtøsten, men også i den delen av det internasjonale samfunn som er engasjert i fredsarbeidet i Midtøsten. Det kan man lese feks av kommentarer i amerikansk presse. Derfor hørte Vollebæk, uansett hvor han snudde seg i ørkenen, rop etter Rød-Larsen. Han hadde vedlikeholdt sine forbindelser gjennom flere besøk gjennom året som gikk. Og det var åpenbart ikke for å jogge på stranda han hadde tatt turene ned i området.
  • Dette må ha vært en bevisst strategi fra Rød-Larsens side. Siden fallet fra statsrådstaburetten har han konsekvent nektet å uttale seg om norsk politikk. Men også når han har uttalt seg om Midtøsten, har han vært påpasselig med å framstå mer som Midtøsten-ekspert enn som fredsmekler. Dette programmet lå for så vidt både implisitt og eksplisitt i den erklæringen han kom med da fallet var et faktum i desember i 1996.
  • Så er naturligvis spørsmålet: Kan han også gjenoppstå i norsk sammenheng? Det er nok avhengig både av tid og utvikling. Arbeiderpartiets leder, som trenger noen til å finne på politikk sammen med seg, og Rød-Larsen, som kan være en slik idémaker, kan ha ulike interesser når det gjelder tempoet i den politiske utviklingen. For mens Thorbjørn Jaglands største mulighet til å komme igjen som statsminister ligger i et relativt raskt regjeringsskifte, så ligger nok Terje Rød-Larsens eventuelle muligheter i norsk politikk i et mer langsiktig perspektiv. Men veien kan vise seg å være lengre enn han kan gå, for kravene til en statsråd er andre enn til en fredsmekler i Midtøsten. Og i en viss forstand var det jo hans evne til å kutte hjørner i Midtøsten-kulturen som til felte ham som statsråd i Norge.
  • Selv om Terje Rød-Larsen er en av Thorbjørn Jaglands mest fortrolige rådgivere, er det forskjell på å være grå eminense og å være i framskutt posisjon. I visse kretser av Arbeiderpartiet har det vært stor vilje til å anse Fideco-brøden som sonet. Han la jo selv opp til det med sin beslutning om å godta straffeskatten, men si seg uenig i dommen. Men andre har et annet syn på dette. Man behøver ikke å gå så langt inn i parti eller stortingsgruppe for å finne dem som helst ser at Rød-Larsen blir på Betlehemsmarken.
  • Men i første omgang skal han altså la sin politiske kapital vokse der den gir høyeste utbytte. Hans ambassadørstatus gjelder til utpå seinvinteren, og den honoreres med 9000 kroner måneden, som vel er en tredjedel av hans markedsverdi på det internasjonale seminarmarkedet. Men som få andre har Terje Rød-Larsen evne til å veksle selv små mynter i gull. Han kan jo ellers trøste seg med de gamle fortellinger fra det sted han nå skal mekle fred, om at det er større lønn å hente hinsides den mark partene kjemper så innbitt om.