Gjenreiser glemt helt

Navn: Steinar Wikan Alder: 57 Yrke: Biolog og historiker

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Steinar Wikans liv har de fineste naturopplevelsene stått i kø. I nesten en mannsalder har han kartlagt rovdyrstammen i Sør-Varanger, på oppdrag fra fylkesmannen i Finnmark. Slik har det blitt noen mektige møter med bjørn, jerv og ulv i de ville grenseområdene mellom Norge, Finland og Russland.

Interessen for rovdyr var ikke til å unngå, til dels velvoksne bamser lusket rundt barndomshjemmet ved Holmfoss i Øvre Pasvik. Med unntak av studieåra har han bodd i Pasvik hele sitt liv. Han er av blandingsblod, slekta er finsk, samisk, russisk og norsk. Hjemtraktene hans var et konglomerat av folkegrupper, religioner og språk. Men noe Balkan ble Finnmark aldri, noen vil vel mene at folket der oppe har hatt evig nok med klima og barske omgivelser.

Han er et oppslagsverk hva angår grensebygdene helt nordøst i Norge, tidlig ble han fascinert av pionerene som utforsket ødemarka. Denne uka lanserer Wikan sin nye bok om en av dem, feltzoologen Johan Koren fra Fredrikstad. Han fikk spanskesyken og døde i Vladivostok i 1919, bare 39 år gammel. Siden ble han en av polarheltene Norge glemte. Men Korens liv var et sant eventyr: Han deltok på Amundsens «Belgica»-ekspedisjon som 17-åring, var zoologisk samler i Pasvik, fanget sjøelefant i Sørishavet, studerte nordlyset på Novaja Zemlja, jaktet kenguru i Australia, og han var den første til fots over Beringstredet.

Ifølge biograf Wikan var Koren en av de rareste villmarkinger Norge har fostret, og det sier ikke så rent lite. Men først og fremst knyttes Korens liv til Sibir, han utforsket området og bandt Sibirs dyr og folkestammer enda tettere til Amerikas innvandringshistorie. Slik ble fagmannen Koren et stort navn både i Russland og USA. Men altså ikke i Norge.

Wikan vil gjøre noe med det, derfor har han de siste åra vandret i Korens fotspor, blant annet i et Sibir som fremdeles rommer urørte ødemarker vi knapt kan fatte omfanget av. Han har hatt varme møter med naturfolk i fjerne avkroker - og er imponert over hvor standhaftig de kjemper for sitt levesett, så uendelig langt fra vår tids egoisme og forbruksjag.

Men nå er altså Wikan hjemme i sitt kjære og frodige Pasvik igjen, hvor han jobber som rådgiver ved Svanhovd Miljøsenter. Her bidrar han til å overvåke miljøet i grenseområdene mellom Norge og Russland, et område som vi lett kan tro er ødelagt av forurensing og atomsøppel. Slik er det ikke. Bare spør Steinar Wikan. Han deler nemlig raust sine hemmeligheter, med den som vil se og lytte.