(Dagbladet.no) To gråhårede, gamle kvinner står og smiler foran linsen til Associated Press' fotograf.
Minner de ikke litt som Miss Marple? Agatha Christies nusselige, erkebritiske og lynende intelligente frøkendetektiv?
Kanskje.
Men også i tilfellet Jean Valentine (84) og Ruth Bourne (83) kan det rynkete skinnet, stokkene og rullestolen bedra.
Knekket koder
Valentine og Bourne har nemlig en forhistorie ikke alle gamle kvinner kan skryte av.
De to spilte en avgjørende rolle under andre verdenskrig, gjennom en risikabel og krevende jobb som kodeknekkere.
Parhestene holdt til i det sagnomsuste Bletchley Park.
La gylne egg
Derfra pepret de Churchill og hans menn med informasjon om invasjonsplaner og forsvarsstrategier.
«My geese that laid the golden eggs and never cackled» - «gjessene som la gylne egg men aldri kaklet», sa Churchill om blant andre Jean og Ruth.
De to var blant andre sentrale i arbeidet med å skaffe til veie informasjon om Erwin «Ørkenreven» Rommels aktiviteter i Nord-Afrika, og i forarbeidet til D-dagen.
I dag ble de smilende krigsheltene gjenforent.
Hedret kodeknekker
For å minnes krigstiden og for å hedre en replika av Turings «Bombe»-maskin, en forgjenger for den moderne datamaskinen som løste koder fra tyske enigmamaskiner, og altså ikke noe som må forveksles med det som vanligvis kalles «bombe» på norsk.
Disse brukte tyskerne til både kryptering og dekryptering av informasjon under krigen.
Bombe-replikaen er satt sammen av et forskningsteam ledet av idealisten John Harper.
Ble destruert
- Å bruke Bombe-maskinen var som å få tilsendt en hel avis full av informasjon om tyskernes aktiviteter hver dag, skrøt Andrew Hodges, forfatter av en større biografi om Alan Turing.
Det blinket ifølge AP stolt i øynene til de to kodeknekkerne.
Samtlige Bombe-maskiner ble destruert av sikkerhetshensyn på Churchills kommando etter krigen. Å bygge en troverdig modell har tatt 13 år.
- En fantastisk følelse
Gjensynet med den velkjente, maskinelle formen bragte fram et smil på leppene til de to kodeknekkerne.
- Følelsen av å være til nytte kom når en av sjefene kvitterte med et «job up», sier Jean Valentine til AP.
Det betød at de hadde lykkes med å dekode nok en melding.
- Det var en fantastisk følelse, husker hun.
Viktig arbeid
Men gleden kunne være kortvarig. Rundt neste, elektroniske sving ventet nye tyske meldinger - kanskje av livsviktig art.
- Vi har lest oss opp etter krigen, forteller Ruth Bourne.
- Nå skjønner vi hvor viktig det arbeidet vi gjorde var. Jeg blir enda mer oppglødd av å tenke på det nå, enn jeg noen gang gjorde under krigen.
