Gjete kongens hester

Kongen er blitt involvert i en konkurs ved et ridesenter på Bygdøy. Men bør han drive med slikt?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER VISST NOE med den lumre stemningen i en stall. Noen ganger handler det om forbudt erotikk, selvsagt, men ofte er det snakk om transaksjoner som ikke tåler lys. På travbanen selges det vinnerbonger til hvitvasking av svarte penger. Skipsreder Thor Christensen i Sandefjord har måttet svi kraftig for sitt hopehav med travkusken Atle Hamre. En hestehandlers lommebok har så vidt jeg skjønner flere rom. Så når kongehuset nå er kommet opp i vanskeligheter på grunn av et nytt ridehus på Bygdøy, er det kanskje ikke overraskende at det endte i økonomiske uryddigheter. I slike miljøer gjelder det å holde på lommeboka.

FOR ALT JEG VET er det prinsesse Märtha som har fått kongen opp i dette. Hun er jo selv forretningskvinne og en habil rytter og dessuten fysioterapeut. Harald selv har jo ellers holdt seg på vannet. Hest har ligget langt unna hans kompetanse, selv om kavaleri i og for seg historisk sett har vært en kongelig spesialitet. Men stallsaken fra Bygdøy har vist at en moderne monark ikke bør begi seg inn i aktiviteter som involverer økonomiske interesser. Kongen har naturligvis fått med seg med barneskje at han skal ligge langt unna politiske saker. Gjennom vår sosialdemokratiske æra bidro det til monarkens verdighet. Kong Haakon hadde gode rådgivere som lærte ham å holde seg unna økonomisk hopehav med markedsaktører. Men nå ser det ut til at denne innsikten er forsvunnet med veksten av staben på Slottet. Det later dessuten til å være svakheter ved den kongelige utdannelsen i vår tid. Det kunne kanskje vært mer nyttig med en kvalitetsreform der enn på universitetene.

FOR NÅR MARKEDET blir styrende også for Slottets virksomhet, gjelder helt andre regler enn det som har vært det norske statsmonarkiets. Nå må Slottet forholde seg både til ridehus, forlag, artistformidlere og plateprodusenter. Før eller siden måtte det ende i kalamiteter. Hoffet kan nok åpne Slottet for inntektsbringende besøk. Men et ridehus som involverer så vel millioner som sterkt motstridende individuelle interesser, er et for komplisert foretakende. En ting er at det er andre meninger om hva tomta der ut på Bygdøy bør brukes til. Det er jo tross alt snakk om statens jord. Burde ikke den heller ha vært brukt til nødvendig ekspansjon av Norsk Folkemuseum, som har det trangt i nabolaget?

NÅ KAN MAN SI at formålet med ridesenteret er det aller beste. Stiftelsen Hest, Helse og Habilitering skulle jo bli en møteplass for barn og unge fra så vel øst som vest - altså nasjonal og sosial integrasjon av beste merke og en kongelig oppgave. Men slik eiendomsverdiene er nå, kan det neppe etableres et ridesenter på Bygdøy som ikke må prises slik at det langt overgår det en vanlig førskolelærer kan avsette til sine barns oppstalling. Når så heller ikke den forretningsmessige kompetanse i kongens umiddelbare nærhet ser ut til å være på topp, må det ende med en ulykke. Nå er rett nok den kongelige konkursens summer beskjedne i forhold til det den store kongevenn, reserveoffiser Torgeir Stensrud i Finance Credit, har fått i stand. Men det gir unektelig det kongelige slott en ripe i malinga.

NÅ KAN MAN SI at det ikke er kongens jobb å være smart. Det konstitusjonelle monarki er innrettet slik at samfunnsinnsikten er overlatt statsministeren og regjeringen som kongens rådgivere. Men hvor er de i denne saken? De møtes jo hver uke på Slottet: Burde de ikke skyve staben av hoffrådgivere til side og fortelle hvordan vi vil ha driften av monarkiet? Eller har de mer enn nok med sine egne bekymringer?

PROBLEMET FOR monarkiet i vår tid er selvsagt at det er en førborgerlig institusjon. Det forutsetter en adel, men den avskaffet jo vi allerede i 1822. Så da er det lett å falle for den tro at monarkiet kan bygge på det høye borgerskap. Men det lever jo på og av markedet. Og så nær som kongefamilien er det næringsdrivende borgerskap, burde kongen vite hvor det kan ende. Rett nok er det en tendens i vår postmoderne tid å sammenblande sfærer som i utgangspunktet var atskilt. Det gjør institusjonene utydelige og trivielle. Det bør være noe kierkegaardsk over det: En konge er enten konge eller så er han det ikke. Ser ikke Slottets rådgivere logikken i dette? Når kongen kan drive forretning, kan også forretningsmenn bli konger.