Gjør porten vid

Dagfinn Høybråten vil gjøre KrF tydeligere. Men ikke for tydelig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR EN BRUTAL

dåp. Den nyvalgte KrF-lederen hadde akkurat forsikret landsmøtet at «Kristelig Folkeparti skal ikke være alt for alle» da fire aksjonister til svar stormet podiet og ville rense Dagfinn Høybråten for homofobi.

- Denne talerstolen har jeg! utbrøt partilederen.

Ja, han har talerstolen nå, Dagfinn Høybråten. Endelig. Men hva vil han bruke den til? Oppmerksomheten rundt lederskiftet har han brukt til å gjenta leksen fra havarikommisjonen: Partiet skal bli tydeligere. Tydeligere uten å bli smalere, har Høybråten selv lagt til. Det siste kan fort gå på bekostning av det første. Det er tydelighetens dilemma. Blir KrF for tydelig, ikke minst i verdispørsmål, risikerer partiet å støte bort grupper som ellers kan ha sympati for andre deler av partiprogrammet.

ETTER AKSJONEN

var Høybråten raskt ute med at ikke bare var homofile velkomne som tillitsvalgte i KrF, de var rent ut ønsket. Vi har sannsynligvis noen allerede, mente han. Dagen før hadde han sagt at KrF også skal være et parti for ikke-kristne. Og til konservative partiveteraner som hadde håpet at valget av Høybråten skal gjøre partiet ukritisk til Israel igjen, har han gitt klar beskjed: Det kan de bare glemme.

OM IKKE KrF

skal være alt for alle, kan det heller ikke bare være for bedehusmiljøet.

Tydelighet er blitt et politisk moteord i et utydelig politisk landskap. Det er det alle partier sier etter et dårlig valg. Det er aldri politikken det er noe i veien med. Det er bare velgerne som ikke har skjønt hvor bra produktet er, fordi ledelsen har gjort en dårlig salgsjobb. Og her må det selges, når politikken ellers er som Pepsi og Cola. Så bort med Valgerd Svarstad Haugland, og inn med superselger Høybråten som har klart å pakke inn høy moral som moderne helsekost.

NÅ VIL INGEN

beskylde Valgerd for å være utydelig. Snarere var hun så overtydelig at hun stadig ble taklet for sine utsagn, mens statsminister Kjell Magne Bondevik lever fint med å være rund som en fotball. Skal vi dømme etter Høybråtens første dag på jobben, tilhører han teflon-skolen. KrF skal slåss for de fattigste og svakeste, styrke sin sosiale profil og kjempe hardere for dem som sitter nederst ved bordet.

Det høres fint ut. Så fint at alle partier har det med i partiprogrammet i en eller annen form. Det er i hvert fall sjelden du hører en partileder si like ut, vi gir blanke i de svakeste, vi vil slåss for de sterkeste, så får resten klare seg sjæl.

DET ER BARE

gjennom praktisk politikk hjertevarmen kan måles. Høybråten må, som amerikanerne sier, «put his money where his mouth is». Og samarbeidsregjeringen har satt penger på enorme skattelettelser til de selvhjulpne, et mål som nødvendigvis må gå på bekostning av andre satsinger. Det mener Høybråten fortsatt er en riktig prioritering. Det er dessuten i tråd med hans egen konklusjon da han ledet et internt utvalg som skulle se på KrFs økonomiske politikk. Utvalget fra 1992 mente partiet var for ensidig opptatt av å fordele penger og for lite opptatt av hvordan pengene skal tjenes. Høybråten mener analysen fortsatt er relevant.

LIKEVEL GJELDER

hans første politiske utspill mer fordeling til småbarnsforeldrene gjennom utvidet pappapermisjon. Det er ikke tilfeldig valgt. Kontantstøtten var en enestående suksess for partiet, og Høybråten håper vel at pappaperm på samme måte skal bidra til å profilere KrF som familiens gode venn. Men her er det mange om beinet. Pappaperm er allerede en fanesak i Ap. Det er vel heller ikke småbarnsforeldre man først tenker på som de utslåtte i samfunnet. Politikerne har formelig kastet penger etter dem de seinere åra, gjennom barnehagereformen og nettopp kontantstøtten.

HØYBRÅTENS

andre konkrete utspill var heller en lissepasning til dem som har beskyldt ham for å være fundamentalist i abortspørsmålet. KrF vil bruke 22 millioner til å bekjempe uønskete svangerskap og få ned aborttallene. Høybråten hevder at han ikke bryr seg om kritikken, blant annet fra denne avisa. Det er vel derfor han ikke vil svare sine kritikere. Som alltid med politikere skal man se på hva de gjør, ikke høre på hva de sier.