Glad vismann

I morgen er filosofen Arne Næss 95 år. Det blir feiret som det høver en intellektuell: Med bibliografi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«I DAG VIL JEG snakke om glede». Så enkelt kan en lærd professor i filosofi henvende seg til oss en tidlig morgenstund på P2. Slik har Arne Næss fått folk i tale gjennom mange år. Hans avskjedsforelesning i 1970 handlet også om glede. Andre ganger har han snakket om naturopplevelser, det som omtales som hans fjelltopp-filosofering. Han har i snart 70 år vært en filosof for folk flest. Flere generasjoner akademikere har lest hans uanselige bok «En del elementære logiske emner», og lært seg nytten av presis, stringent og klar dialog og en samtaleform som åpner for forståelse, empati og toleranse.

DET GÅR TO LINJER gjennom Arne Næss\' offentlige liv: Den akademiske og den samfunnsengasjerte. Til hans 95-årsdag i morgen har den flittige graver i Nasjonalbibliotekets katakomber, Svein Sundbø, laget en omfattende bibliografi over alt Arne Næss har skrevet innenfor begge livsområdene. I seg selv gir bibliografien med tilhørende biografi et nøyaktig bilde av dannelsesoppdrageren og demokraten. En bibliografi er noe en bibliotekar kan knekke nakken på. Sjelden blir Halvdan Kohts diktum om at «årstala er det viktigaste i soga» satt slik på prøve som når de skal hentes fram i en bibliografi. For bibliografien er ikke for folk flest, men for forskere som skal gjøre vitenskap av den bibliografertes livsverk eller deler av det. Han kan ikke ta feil av om doktoravhandlingen ble ferdig i 1935 eller 1936. Jeg har aldri hørt at Svein Sundbø gjør slike feil.

ARNE NÆSS har vært en viktig oppdrager til forskning i det norske akademiske miljøet. Hans evne til å stimulere forestillinger og motforestillinger har vært av uvurderlig betydning for flere generasjoner. Hans begeistring for kunnskap, i det store som i det små, er smittende. Han finner ut av og finner på. Anekdotene om hans påfunn er utallige. Han laget et apparat som gjorde det mulig å stå og lese mens han sto slalåm eller spiste. Jeg har hørt at han løp inn på Theatercaféen og knabbet kjøttstykker fra gjesters tallerkener for å teste deres reaksjon. Jeg har sett ham sette seg i yogastilling foran talerstolen når taleren ble for langtekkelig og kjedelig.

TAKKET VÆRE Arne Næss har Norge et stort filosofisk miljø. Det er en prestasjon i et land der alle offentlige utgifter skal begrunnes i nytte. Men Næss har også lært oss at det går an å behandle motstandere med respekt. Han introduserte, sammen med vennen Johan Galtung, det norske folk for Gandhis ikke-voldslære. I 1950- og 60-åra var han blant de fremste forsvarere av unge mennesker som nektet militærtjeneste på politisk grunnlag. Da Mardøla skulle reguleres til kraftformål mot slutten av 1960-tallet, lenket han seg fast, og bildet av den gråskjeggete, 60-årige vismannen båret av en flokk politibetjenter gikk verden over. Slik hadde ingen sett norske lærde før, underlagt maktens språk. Seinere utviklet han en original filosofi, økosofien som det teoretiske grunnlaget for miljøkampen.

ARNE NÆSS er blitt en gammel mann som vismenn skal bli. Men den lekne impuls er ikke blitt svekket. Spør vi ham, sier han: «Det beste som kan sies om meg er at jeg spriker». Professoren spriker så vidt at han kåserer for P2-lytterne om glede. Med stor glede. Les mer i Magasinet på lørdag.