Gladiatorenes natt

I kveld henter de fram sine siste krefter. Vår tids gladiatorer skal motta folkets dom. Kameraer skal følge hver minste ansiktsrykning. Taper de, må de regne med å se sitt ansikt i morgendagens aviser, grimet og plaget. Vinner de, vil deres beste sider komme fram.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvorfor utsetter de seg for dette? Tenk deg å få terningkast to etter å ha hentet ut det beste fra dine skjulte reserver, det mest foredlede av et førti, femti år langt liv, konsenterert i noen minutters forsøk på å få en halv prosent flere velgere til å stemme på ditt parti. Er det makt og innflytelse som driver dem, sug etter oppmerksomhet, eller et brennende engasjement for et bedre samfunn? Det er det siste de vil ha oss til å tro.

La oss ta dem fra venstre, slik de satt under partilederdebatten fredag.

Sponheim

Lars Sponheim, venstrelederen, som er blitt så engasjert i næringspolitikk at han nesten glemmer å drive reklame for sitt parti. Hva fikk ham til å gå over fjellet fra Hardanger, og velge stortingslønn på 400.000 kroner framfor en gründertilværelse på Vestlandet? Han minner meg om en talentfull gammel kjenning fra Jevnaker-traktene som valgte seg curling-sporten, fordi han der nokså raskt kunne stige til den nasjonale elite. Da han vel anbrakt på landslaget ble spurt om det norske tremannslagets sjanser i Montreal-OL, svarte han: Vel, det er et par svake punkter på laget! Sponheims fremste drivkraft ser ut til å være at han trives i rollen som David mot Goliat. Han er også den av partilederne som ser ut til å tåle de tapte slag best.

Enoksen

Odd Roger Enoksen, Sp-leder, arvtaker etter en dronning og definitivt en hopper etter Wirkola - hva driver ham? Masochisme? For han vil neppe kunne gjøre mer enn et brukbart valg fjernt fra Annes historiske triumfer. I denne brutale kampsporten kan han fort bli en overgangsfigur. Men tenkt om han ikke hadde tatt utfordringen, sjansen som bød seg. Hva ville hans venner på Andøya sagt og hva med hans selvrespekt hvis han hadde sveket den opprinnelige drivkraft, engasjementet for distriktan? Nei, denne mannen setter utfor unnarenna med dødsforakt og fortjener minst en firer. For hvem av oss andre hadde våget noe slikt?

Svarstad Haugland

Valgerd Svarstad Haugland, adjunkt og temperamentsfull tobarnsmor fra Asker mangler ikke mot hun heller, som ovetok partiledervervet etter evigunge Kjell Magne. Maktlyst? En som styrer et helt departement med lojale, flinke og hardt arbeidende embedsmenn har nok fått smaken på innflytelse. Men vi vil jo tro henne når hun sier hun vil arbeide for et varmere samfunn, når hun sier hun ikke liker bomber, mens bombene hagler. Hun får sikkert nok bekreftelse i sin private sosiale sfære. Så det er neppe oppmerksomhetstrang som er drivkraften.

Bondevik

Bondevik, da. Han ble jo sjuk av dette umenneskelige presset i fjor. Men han har reist seg og åpenbart blitt sterkere av knekken. Men kunne han ikke bøyd seg for kona Bjørgs ønske, levd på sine laurbær etter nesten 30 års virke som rikspolitiker? Nei. Han måtte gripe muligheten Jagland bød ham til å fullbyrde det hele, sette sitt stempel i historien, bringe sine flokker av anstendige, kanskje litt hyklerske, partimedlemmer i regjeringsposisjon. Det var dessuten på høy tid at hans onkel Kjell Bondeviks sårhet og vonbrothet ble avløst av nevøens mer offensive livsanskuelse. Det er klart vi skjønner det.

Jagland

Jagland, da, som disse siste dagene har blitt landets martyr og båret sitt kors fra Bergen til Bergen og til slutt til Bergen i denne valgkampen. Hva sier han til kona og barna om målet for sine anstrengsler? Er det verdt det? Var det så moro å være statsminister med Fideco-skandaler, Furre-sak og bitre statsråkolleger? Kunne han ikke like godt overlatt jobben til wonderboy Jens Stoltenberg med en gang? Nei, han kan ikke. Han vil ikke. Han er det staeste menneske vi nesten kjenner. Han har en jobb å gjøre. Et parti å lede. Et velferdssamfunn å bevare. Hvorfor skulle vi ikke tro ham?

Petersen

Jan Petersen ble leder for et parti hvor bakholdsangrepene har vært hyppige, først og fremst fordi ingen andre ville, eller turte. Jovial og alminnelig som han er, leder han et parti for velgere som dyrker eksklusiviteten. Hvilken viljestyrke skjuler seg bak hans sympatiske, tidvis glippende øyne? En mann med et ansikt så åpent at han simpelthen ikke kan lyve uten at vi ser det, bare ta feil. Og som vedkjenner seg jernteppe når han får det. Jeg håper på Jan Petersens vegne at han gjør et godt valg, at Vesla blir stolt av ham og at han blir stående i historien som outsideren som gjenreiste Høyre.

Hagen

Hagen, da? Carl Ivar, som vi alle har lært å si av kona Eli. Spillets mester. Sukkerdirektøren som i en mannsalder har drevet gerilja mot det sosialdemokratiske Norge, i hans øyne et sidrumpa skattehelvete uten dynamikk, så bundet til jord og smeltejern at vi ikke har hatt evne til å tenke nytt og dristig. Han er nødt til å forenkle det mest kompliserte, utnytte våre mest angstfylte sider og skaffe seg stemmer på å ha stormtropper som driver dårlig tilslørt innvandrerhets. Det vil ikke forundre meg om han en gang vil lede et parti for misfornøyde innvandrere, bare de blir mange nok til å gi ham oppmerksomhet og noe å spille på.

Halvorsen

Kristin Halvorsen hadde slett ikke ambisjoner om makt og lederverv og måtte overtales. Hun tok en byrde på seg, ikke et fett verv. Hun skjønner at SV vil forbli lillesøstra til Ap. Lillesøstre kan holde sine brødre i ørene. Men de kan også, som Kristin, se ømt og hengivent på storebror Jagland, når han ikke får det til og hun så gjerne skulle ha gitt ham et poeng, en formulering, som han leter etter, der og da. Det kan få selv høyrehjerter til å svulme.

Myhra

RV-eren Aslak Sira Myhre som egentlig vil revolusjon, hvorfor blander han seg opp i all denne parlamentariske skikkelighet? Kunne ikke også han hatt et makeligere liv om han hadde tatt handelshøyskolen, funnet seg en pen kone og flyttet til Bærum? Jo, helt sikkert.

Men de har alle rikare mål å trå. Det tror vi dem på. Og de gir oss det de har, selv om deres motiver er mange og menneskelige. Vi bør i det minste gi dem den honnør at vi stemmer på et av partiene de representerer. God valgnatt!