-  Glem 8. mars

Vi feminister burde holde oss for gode til å gjenta den rituelle og ufarlige handlingen det er å markere 8. mars hvert bidige år.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag er det 9. mars, en slags feministisk dagen derpå. Men det er ingen grunn til panikk. Om noen dager er alt glemt. Og godt er det.«Hvordan skal du feire dagen?», spurte en arbeidskollega meg dagen før den store kvinnedagen. Mitt problem, som hardbarka feminist og gammel aktivist, er at jeg ikke kunne se at jeg hadde noe å feire. Jeg så på kollegaen min.

FOR DET FØRSTE: Hvorfor skal jeg i det hele tatt feire? Vi feminister har strengt tatt lite å feire siden sist det var 8. mars og en samlet offentlighet gjorde opp status. For det andre: Jeg burde slengt tilbake spørsmålet til avsenderen. Hva har han å feire?Vi feminister burde holde oss for gode til å gjenta den rituelle handlingen det er å markere 8. mars. Dagens gamle og nye feminister har ikke lenger godt av å bli assosiert med det vi i dag kjenner som kvinnedagen. Det som en gang var en kampdag er blitt en politisk ufarlig og fullstendig forutsigbar handling.

JEG STRÅLTE i går. Pyntet meg hadde jeg også gjort. Jeg liker 8. mars, et sted der langt inne. Like etter at pappa greide å slå broren min i årets gratulasjons-sms, kom jeg på en gammel sang jeg lærte på et bøllekurs for mange år siden:«Vi skal ut og bruke vår viten om at ingen av oss kommer noen vei, så lenge kvinners kraft forbrukes til å overleve hver for seg. Vi er her». Ikke fritt for at jeg fikk klump i halsen. Men mest av alt ble jeg bare fryktelig provosert over gårsdagen.I går sa nesten alle feminister omtrent det samme som de sa i fjor. Over hele landet tok de fleste imot feminismens slagord med åpne armer. For så likestilt skulle en nesten tro at vi er blitt. For hvem gidder bruke tida si på å la seg provosere over en feminist på selveste 8. mars? Ja, bortsett fra en bitter mann eller to.

DET HØRER dagen til å snakke om likestilling og feminisme, sånn er det bare. Og i Akersgata har vi vaska gølvet og vi har børi ved. I går var den store dagen hvor vi virkelig mesket oss i politisk korrekte overskrifter og sjokkerende nyheter om hvordan det faktisk står til med likestillingen i dette landet.Men hadde bare én av gårsdagens kvinnesaker prydet forsida på min avis oktober i fjor, hadde jeg garantert vist den stolt fram til mine medsøstre.

JEG VEDDER de nye cowboy-bootsa mine på at minst én feminist fra en av landets mange talerstoler i går med gravalvor i stemmen benyttet mulighet og sa: Vi har kommet et stykke på vei med likestillingen, men vi har dessverre ikke kommet langt nok.Og hun har helt rett: Siden for flere 8. marser siden har vi stått bom stille. I beste fall har vi bare gått i sirkel.