«The Gendered Brain»

Glem manne- og kvinnehjernen

Dette er ikke feministisk vitenskap - det er bare vitenskap.

HJERNEFORSKER: Gina Rippon viser hvordan kjønnsstereotypier former identiteten vår - til og med hjernen. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
HJERNEFORSKER: Gina Rippon viser hvordan kjønnsstereotypier former identiteten vår - til og med hjernen. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Lese kart eller lese følelser? Barbie eller lego? Vi lever i en verden hvor vi blir bombardert med meninger om hvordan et kjønn skal, eller ikke skal være. Er hjernen din mann eller kvinne? Eller er det et irrelevant spørsmål?

Dette er tematikken i boka «The Gendered Brain» av Gina Rippon. Hun er professor i kognitiv nevrovitenskap og holder til ved hjernesenteret ved Aston Universitet i Birmingham.

Rippon har analysert dataene om kjønnsforskjeller i hjernen. Hun innrømmer at hun, som mange andre, først søkte etter disse forskjellene. Men hun kunne ikke finne noe utover det ubetydelige, og andre undersøkelser begynte også å stille spørsmål om selve eksistensen av slike forskjeller.

Ideen om den mannlige hjernen og den kvinnelige hjernen sier ikke bare at vi er biologisk forskjellig. Den antyder også at alle menn vil ha samme evner, preferanser og personligheter. Vi vet at dette ikke er tilfelle. Rippon mener vi har kommet til det til punktet der vi må legge dette bak oss. Det er en distraksjon og det er unøyaktig.

Så hvorfor puster denne myten fortsatt? En viktig grunn kan være at hjernestudiene som ikke finner noe bevis på forskjeller, sjelden får se dagens lys, forklarer Rippon.

Nærmere en gorilla

Boka tar oss tilbake til der det hele starta. Forfatteren går nøye til verks når hun viser at kjønnsforskning på hjernen fikk to streker under svaret på feil premisser. Hun påpeker hvordan det nærmest var et mål i seg - å påvise at hjernene våre er annerledes.

- Alle steiner skulle snus (eller hodeskaller undersøkes) i jakten på beviset av kvinners underlegenhet, forteller hun.

Den «kvinnelige» hjernen har i århundrer blitt beskrevet som underdimensjonert, underutviklet, evolusjonært underlegen, dårlig organisert og generelt defekt. På 1800-tallet ble kvinnehjernen sagt å være nærmere en gorilla enn en velutvikla mannshjerne.

GINA RIPPON: Hjerneforskeren har ved hjelp av bilder av hjernens nevrale nettverk forsket på utviklingsforstyrrelser, som autisme. Foto: James Waller / Privat
GINA RIPPON: Hjerneforskeren har ved hjelp av bilder av hjernens nevrale nettverk forsket på utviklingsforstyrrelser, som autisme. Foto: James Waller / Privat Vis mer

Den gang var de eneste vi hadde - døde hjerner. I mangel på direkte adgang til levende hjerner inni hodeskallen, steppet størrelsen på hodeskallen inn som vikar. Også hvor mye en hodeskalle kunne romme, ble brukt for å finne linken mellom intellekt og hjernestørrelse. Skallen ble fylt med fuglefrø. De fant ut at kvinners hjerne i gjennomsnitt er lettere. Dette var det eneste beviset de trengte, for å si at naturen har gitt mannen en overlegen hjerne.

Selv evolusjonens far, Charles Darwin, var tydelig. Kvinner hadde kommet til kort i evolusjonen. Derfor evner ikke kvinner å tilegne seg dype tanker, resonnering eller fantasi - selv bruken av sansene og hendene.

Hjernens reise

Dette er gamle tanker. Med ny hjerneteknologi, som gir presise bilder av hjernen kan man se for seg et skifte i fokus. Men Rippon viser et eksempel fra 1870 som er slående likt et fra 2014. Eksempelet er en beskrivelse av «corpus callosum». Broen av nervefibre som binder venstre og høyre hjerneandel sammen. Denne delen av hjernen har blitt brukt for å forklare at hjernene våre er annerledes, på samme måte i dag som i 1870.

Et skritt videre; på 1900-tallet ble det sagt at du kan dele hjernen inn i områder, med spesifikke oppgaver. Hjernen var en «swiss army knife», hver del med sin egen funksjon. I dag vet vi at områdene sjelden jobber alene når det kommer til oppførsel, forklarer Rippon.

I dag har vi gått enda et skritt videre.

- Hjernen er et komplekst, individuelt organ. Høyst tilpasningsdyktig og med grenseløst potensial. Istedenfor å utfordre den rådende tanke, henger vi fast i tankesett og antakelser som har gått ut på dato, slår hun fast.

Se for deg at aktiviteten i hjernen som blir målt er et kart. Hver aktivitet symboliserer en vei på dette kartet. Vi kan skille hovedveiene fra mindre veier. Vi kan til og med se hvordan veiene blir bygd, og hvordan nervene snakker sammen for å bygge nye veier. Nye måter å studere hjernen på innebærer å se sammenhengene mellom strukturene, ikke bare størrelsen av den enkelte strukturen. Og for å forstå innsida, må vi se like nøye på hva som skjer på utsida, understreker forfatteren.

Med det sagt, har vi kommet en lang vei fra å fylle hjernen med fuglefrø.

HJERNEN: Før var menneskets oppførsel forstått ut ifra at hver av hjernens områder hadde spesifikke funksjoner. Som en swiss army knife, løser hver del, hvert sitt problem. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
HJERNEN: Før var menneskets oppførsel forstått ut ifra at hver av hjernens områder hadde spesifikke funksjoner. Som en swiss army knife, løser hver del, hvert sitt problem. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

«Nevrononsens»

Boka kom i kjølvannet av en frustrasjon for 10 år sida. Da Rippon gransket det hun kaller «nevrononsens». Falsk informasjon om hvordan nevrovitenskap og hjernen vår fungerer.

- Forskere brukte disse fantastiske bildene uten å forstå hva det var de så på. Hva folk ble fortalt stemte ikke overens med hva bildene egentlig viste, sier hun oppgitt.

Mediene har en tendens til å velge ut minoriteten av studier som viser forskjellene. Ofte med spisse og dramatiske overskrifter. Ideen om den blå og rosa hjernen blir gjentatt og forsterket, selv etter å ha blitt diskreditert.

Århundrer med forskning, ved hjelp av mer og mer sofistikerte avbildninger av hjernen har enda ikke gitt noe i nærheten av en konsensus på hva som skiller hjernene våre, påpeker forfatteren.

Hjernen er plastelina

Å tilhøre en sosial gruppe er en av de mest primitive driftene vi har. Hjernen er også forutsigbar og framtidsretta. Den er sulten på regler. De reglene vi tilegner oss vil endre hvordan hjernen fungerer og noen ganger hvordan vi oppfører oss.

- Det er åpenbart at forskjellene starter fra dagen vi blir født, kanskje til og med før, sier hun til Dagbladet.

Den sosiale hjernen er basert på det faktum at vi har en enorm drivkraft til å være en del av en eksklusiv gruppe. Det er en del av menneskets overlevelsesinstinkt.

- Babyer er hjelpeløse ved at de er avhengig av omsorg. Vi er det pattedyret som trenger lengst oppfostringstid. Men disse hjelpeløse babyene er også høyst sofistikerte og sultne «regeljegere». Mer enn vi noensinne har trodd.

Et eksempel som illustrerer dette poenget fant sted i en landsby i Etiopia. Datamaskiner var aldri blitt sett eller brukt før. De små barna var heller ikke eksponert for det skrevne ord. Noen forskere la fra seg bokser, forseglet med teip. Inni boksene var det nettbrett, med spill, apper og sanger. Ingen instruksjoner ble gitt. Forskerne begynte å filme.

ETIOPIA: Disse barna ble gitt nettbrett uten noen form for instruksjon, og uten lese- og skriveferdigheter. Etter fem dager hadde barna brukt over 40 apper og lært seg sangene. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
ETIOPIA: Disse barna ble gitt nettbrett uten noen form for instruksjon, og uten lese- og skriveferdigheter. Etter fem dager hadde barna brukt over 40 apper og lært seg sangene. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

Innen fire minutter hadde et barn klart å åpne på boksen. Funnet av/på knappen, og skrudd den på. Innen fem dager hadde alle barna brukt minst 40 apper, og lært seg sangene. Innen fem måneder hadde de «hacka» operativsystemet og fikset det ødelagte webkameraet.

Hjernen vår er som disse barna. Gir du dem muligheten til å lære de samme ferdighetene, vil de suge det til seg som en svamp. Selv uten en guide, vil de klare å finne ut av reglene i verden. Og en av de første tingene de vil rette oppmerksomheten mot er reglene i kjønnsspillet, ifølge Rippon.

Rosafisering

Et amerikansk studie gjort på nesten 200 barn i alderen sju måneder til fem år, ble tilbudt forskjellig objekter. Et av dem var alltid rosa.

Fram til barna var to år hadde ingen «rosa» preferanser. Etter dette var det en dramatisk endring. Jentene viste en usannsynlig høy entusiasme for rosa, mens gutta avviste fargen.

- Jentene som foretrakk rosa fra treårsalderen og oppover ble tatt som et bevis på en uunngåelig forskjell mellom kjønnene. De jentene som likte rosa er i stor grad et svar på beskjedene fra omverdenen.

Dette blir definert som kjønnede merkelapper, som barn innretter seg etter for å passe inn.

KODER: Rosa har blitt en kode for jente, og blå en kode for gutt. Forfatteren spør om dette er en en kode barna velger selv, eller om den blir valgt for dem? Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
KODER: Rosa har blitt en kode for jente, og blå en kode for gutt. Forfatteren spør om dette er en en kode barna velger selv, eller om den blir valgt for dem? Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

Rippon selv har kjent på hvordan omverdenen ga signaler om hva hun skulle bry seg om. Hun vokste opp med en tvillingbror, på 60-70 tallet i England.

Ble dere behandla annerledes under oppveksten?

- Fordi vi var tvillinger var de forsiktige med å behandle oss forskjellig. Men ubevisst er det tydelig at de gjorde det. De valgte det ikke. De bare gjorde det.

Hun forteller at hun ønska seg en et cowboykostyme til jul. Hun fikk en prinsessekjole istedenfor.

Essensen i boka er at en kjønnet verden vil skape en kjønnet hjerne. Rippon mener vi må forstå hvordan dette skjer og hva det betyr for hjernen og for eieren. Ikke bare for jenter og kvinner. For gutter og menn, foreldre og lærere, bedrifter og skoler, og samfunnet som et hele.

Livet du lever, jobbene du har og idretten du spiller er alle med på å endre hvem du er. Spiller du for eksempel mye dataspill eller leker mye med lego, vil du utvikle en romlig ferdighet. For eksempel, evnen til å orientere seg eller å forstå og bygge konstruksjoner.

- Spesielt nå, med sosiale medier, videospill og reklamebransjen må vi være ekstra påskrudd. Sekundet vi anerkjenner at hjernen ikke bare er en sulten regeljeger, med en stor appetitt for sosiale regler, men også at den er plastisk og formbar vil makten kjønnsstereotypier ha - stå klart framfor oss, avslutter hun.