Glimrende om pubertet

«Menn kan ikke bli overmennesker og guder fordi de blir utsuget, tømt for alt som begynner å ta form i dem, av hunkjønnsvesener med runde mager, (og) perfekt tilpasset munnform. (...) Vert og parasitt, og gevinsten er ikke blod, men hjerne.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne for oss kvinner lite flatterende, men «åndshistorisk» velkjente uttalelse stammer fra hovedpersonen Victor i den rumenske forfatteren Mircea Cartarescus (1959) roman «Travesti». Som både betyr parodi og forkledning, menn som kler seg ut som kvinner, en dobbeltbetydning som er sentral i denne boka der Cartarescu tar oss med på en slags helvetesreise i hovedpersonen Victors fortid og underbevissthet.

Mobbeoffer

Den suksessrike forfatteren Victor har reist til et ødeliggende sted etter et siste av mange sammenbrudd, som han selv mener skyldes en opplevelse han hadde sytten år tidligere, da han på en klassereise ble antastet av Lulu, en klassekamerat som hadde kledd seg ut som kvinne. Bildet av Lulu har fulgt ham som en skrekkvisjon siden, sammen med et bilde han har av det han tror er en avdød søster med musefletter og kjole.

En nokså banal handling, med andre ord, der lengselen etter foreningen av mann og kvinne, eller den erketyske metafysiske syntesen av ånd og kjød, er sentral. Selv ønsker Victor å være både «Mann og kvinne, ung og gammel, mark og Vårherre». Jeg var syk av lengsel etter å bli Vårherre, skriver han ett sted i denne boka som først og fremst er en kunstnerroman eller også en glimrende bok om pubertet, der mobbeofferet Victor går for seg selv, og forbanner sitt liv fordi han må leve «klarhetens pine», mens de andre kan glede seg over illusjonene og leve sin «imbesille lykke», en lykke han selvsagt også misunner dem. Hans eneste trøst er vissheten om at det er han som gjennom den store roman (som han selvsagt ikke får skrevet) kommer til å sette spor etter seg.

Komplisert

«Travesti» er et komplisert litterært byggverk. Her opereres med mange tidsplan, og med et uklart skille mellom virkelighet og uvirkelighet - et skille Cartarescu bevisst utfordrer. Her skildres hallusinatoriske reiser og kamp mot slangehoder og enorme, sultne edderkoppkvinner, parallelt med erindringer om ensomme vandringer i Bucurestis bakgater, den fattigslige hybeltilværelsen der han strever med å skrive sin roman og drømmer om den høyeste erotikk, samtidig som han hører elskovslydene til paret i leiligheten under og blir avvist av den utspjåkede serveringsdamen på den lurvete naborestauranten.

Kompleksiteten speiler imidlertid ikke bare tematikken. For denne gjemmeleken med leseren har han til felles med mange samtidige østeuropeiske forfattere, en sjanger som nok også har utviklet seg etter mangeårige forsøk på å skjule sitt budskap for sensuren, og som i en periode tenderte mot det nesten uforståelige.

«Travesti», derimot, holder seg innenfor grensen.