Glimt av lys i Colombia

«I Colombia drepes det flere i løpet av en måned enn i Midtøsten i løpet av et helt år. Likevel hører vi hundre ganger mer om Midtøsten enn om Colombia.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Torsdag ble 245 gisler løslatt av FARC-geriljaen i Colombia og overlevert til nærmeste familie gjennom Røde Kors. Hendelsen er et resultat av langvarige fredsforhandlinger mellom FARC og regjeringen og er et lyspunkt for alle som arbeider for et fredeligere Colombia. Begivenheten var toppoppslag i alle colombianske medier og ble tydelig markert internasjonalt. I norske medier var det stille.

Hendelsen utgjorde fase tre i en avtale mellom FARC og regjeringen om gjensidig løslatelse av navngitte fanger. Avtalen betyr mye for folket i Colombia. Først og fremst for nærmeste familie, men også for alle dem som fortsatt har tro på at det nytter å kjempe for fred og forsoning i et av verdens mest voldsutsatte land.

Nyheter som dette er viktig å bringe fordi den forteller om de prosesser som fører noe godt med seg i en verden og et mediebilde fylt av konflikter. For å utvise et ekte engasjement er vi avhengige av forståelse og innsikt i til tider komplekse problemstillinger. Men dagens nyhetsbilde har liten plass til nyansene, og da blir det vanskelig å forstå. Hva gjør dette med vårt engasjement for omverdenen?

Volden i Colombia er svært sammensatt, og aktørene er mange. Væpnede grupper som FARC, ELN og de paramilitære kjemper om makt og innflytelse. Regjeringen kjemper på sin side for mer kontroll, både over de ulike væpnede gruppene, men også over de mektige narkotikakartellene og mafiaen. Årlig blir 27000 mennesker ofre for volden i Colombia. Slik har det vært i 50 år.

Samtidig begår ett barn hver dag selvmord i Colombia. Ifølge ombudsmannen i landet blir cirka en halv million barn alvorlig mishandlet hvert år. I tillegg forteller politiet i hovedstaden Bogota at det hver time meldes inn 300 tilfeller av hjemmevold og slåsskamper.

Men hvilke overskrifter preger vår hverdag her hjemme? I løpet av de første seks måneder i år er det cirka 450 dødsfall relatert til konflikten mellom Israel og Palestina. Og hver dag får vi de samme bildene inn på skjermen. Illsinte folkemasser som bærer en av sine døde til graven. I samme tidsrom ble 4000 mennesker drept i krigen i Colombia. Her foregår begravelsene i det stille.

Colombia er et stort og rikt land. Her dyrkes kaffe og bananer, det utvinnes olje, gull og smaragder, og det produseres bomull, lin, tre og kjemiske produkter. Her finner vi også kilden til Colombias problemer de siste tyve årene: narkotikaproduksjonen. Fra offisielt hold i Colombia anslås det en produksjon av vel fem hundre tonn kokain. Gateprisen i Europa er ufattelige 290 milliarder norske kroner. Bak tallene skjuler det seg hardt arbeidende mennesker som dyrker, høster og transporterer varene frem til illegale laboratorier beskyttet og beskattet av ulike væpnede grupper. Pengene fra kokainproduksjonen og eksporten er med på å opprettholde konflikten og volden i Colombia. Det er lett å bli desillusjonert av de enorme problemene landet står overfor. Men engasjement og nærvær nytter!

FNs spesialutsending til Colombia, Jan Egeland, er et godt eksempel på det. Gjennom stor innsikt og en ydmyk rolle har han vunnet respekt og anerkjennelse som bidragsyter for at partene skal kunne komme nærmere en avtale. Det var oppsiktsvekkende og oppmuntrende å registrere den gjennomgående positive omtale han fikk av alle vi møtte i Colombia.

Verdens ukjente helter gjør i tillegg et uvurderlig arbeid på bakken. Colombia Røde Kors hjelper barn og unge med å løse hverdagskonflikter på en fredelig måte. Gatebarn får hjelp og støtte. Interne flyktninger får psykososial hjelp. Stopp volden-kampanjen har også blitt en colombiansk kampanje, og «Adios violencia» samlet over 140000 håndavtrykk av barn og unge som ønsket å ta avstand til vold. Colombia har fremdeles mange ressurssterke mennesker som har blitt igjen, og som ivrer etter å gjøre landet til et bedre sted å leve. Men de trenger solidarisk støtte.

Ti års møter med folk i krig og konflikt, folk rammet av naturkatastrofer, fattigdom eller sykdom har lært meg betydningen av å bry seg. Ikke bare fordi medisiner og mat redder liv, men fordi det er avgjørende for folk som lider å føle at de ikke er glemt. Det gir dem en fornyet kraft til å kjempe videre, noe som til syvende og sist redder liv.

Folk som opplevde konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig, har fortalt hvor viktig det var for overlevelsesevnen å få brev og matpakker fra Norge. Mandela har fortalt oss hvor viktig det var for psyken og for evnen til å kunne forhandle at han gjennom 27 år fikk ukentlige besøk av Den internasjonale Røde Kors-komiteen. Fangene i de overfylte fengslene i Rwanda sier det samme i dag. Det er et unisont rop: Ikke glem oss!

Derfor er kampen mot likegyldighet og for engasjement så viktig. Vi må kunne klare å ta vare på vår egen velferd og engasjere oss i andres nød på samme tid. I vårt samfunn, der de fleste «rammes» av overflod, står vi i fare for å miste det viktigste - nemlig medmenneskelighet og engasjement. Men for å bli engasjerte må vi vite. Vi må få tilgang på vesentlig informasjon. Dette er også en utfordring til mediene.

Det må være grenser selv for våre hjemlige redaksjoner hvor mange ganger «Big Brother» kan være hovedtema - selv om det gir kortsiktig gevinst og høye seertall. Alle som innehar maktposisjoner i samfunnet, enten det er politikere, journalister, opinionsledere eller næringslivsledere, har etter min mening et særlig ansvar for å bekjempe fattigdom, urettferdighet og vold.

Mediene bringer de samme konfliktbildene hver dag, og de domineres av Balkan og Midtøsten. Hva gjør det med vårt engasjement? Dersom vi går ut ifra prinsippet om at hvert menneskeliv er like mye verdt - er vi nødt til å heve blikket ut over Balkan og Midtøsten. I Colombia drepes det flere i løpet av en måned enn i Midtøsten i løpet av et helt år. Likevel hører vi hundre ganger mer om Midtøsten enn om Colombia.

I løpet av et år i Colombia drepes flere mennesker enn dem som ble drept under hele Pinochets 17 år lange militærdiktatur. Den gang demonstrerte vi mot diktaturregimet, og vi tok imot de 9000 chilenske flyktningene som fant veien til Norge.

Hva skjer i dagens Norge?

Undersøkelser viser at folk er blitt mer skeptiske til flyktninger og asylsøkere. Arbeidet for beskyttelse og hjelp til de mest utsatte forutsetter også et aktivt arbeid mot kriminalitet, vold og rasisme både hjemme og ute. Fremmedfrykten knytter seg ofte til bekymring for egen trygghet. Mangel på vesentlig informasjon fra omverdenen gjør at vi går glipp av ansiktene og historiene til dem som kjemper en kamp i land som Sierra Leone, Algerie, Sudan og Colombia.

Det humanitære dilemmaet er å kommunisere om nøden og lidelsene og samtidig beholde verdigheten til de lidende menneskene. Denne konkurransen om få minutters oppmerksomhet tvinger også oss til å tale i store bokstaver og forenkle konflikter. Men virkeligheten er mer sammensatt, og det som er trist i en slik informasjonskamp, er at viktige nyanser og helhetlig forståelse for den verden vi lever i blir borte.

Situasjonen for sivilbefolkningen i Colombia blir ikke bedre før den vestlige verden fører bedre kontroll med sin eksport av kjemiske produkter som salpetersyre, eter, aceton, benzen, kerosen, butanon, sodiumsulfat med mer, som er helt nødvendig for å framstille kokain og heroin. Vi må altså berøre våre egne markeder for å ta strupetak på volden i Colombia og vold, kriminalitet og rusmisbruk i resten av verden. Herunder også større kontroll med produksjon, eksport og bruk av håndvåpen.

Mitt inderlige ønske for kommende tiår er at vi klarer å engasjere oss noe mer i våre medmenneskers problemer - også når de befinner seg på den andre siden av kloden. Det er viktig for våre medmennesker, men også for vår egen selvrespekt.