Global bløff

Utlendinger med topputdannelse får ikke jobb i Norge, og Oslo Børs er ei bygdeliste. Var det globalisering vi kalte det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ET NETTSØK

på «globalisation» gir 1440000 treff: prester mot globalisering, mastergrader, kommisjoner og tusener på tusener av bøker og publikasjoner. De fleste av bøkene kom på 80- og 90-tallet, globaliseringsbølgens topp. En fellesnevner for mange er troen på globalisering som historisk lov. Nasjonalstaten og den nasjonale politikken måtte vike for en ny global økonomi uten grenser, smurt av en informasjonsteknologisk revolusjon, dominert av gigantiske transnasjonale selskaper og med høyt utdannede mennesker som nye globale borgere. Mange av forestillingene lever videre, så også i regjeringens globaliseringsmelding som skal debatteres av Stortinget denne uka. Utgangspunktet i meldinga er at «landegrensene blir stadig mindre viktig som rammer for menneskelig samhandling». Gjør de det?

BILL CLINTONS

første arbeidsminister, Richard Reich, snakket om de globale konsulentene. Den nye høyt utdannede arbeidskraften som jobbet i globale selskaper. Disse globale borgerne mistet lojaliteten til nasjonale demokratier, som samtidig mistet grepet i en globalisert økonomi. Vestlige ledere konkurrerte nærmest om å fraskrive seg makt. Gamle liberalistiske dogmer fikk en ny vår i global ham. Styring ble i seg selv skadelig for vekst, velferd og konkurranseevne i en «ny» verden. Og ikke nok med det, en global deregulert verden med økonomisk vekst ville spre demokratiets budskap. Framtida tilhørte økonomien, ikke politikken eller hærførerne. Predikantene var økonomer som Milton Friedman og de politiske spydspissene Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Her hjemme var det professor Victor Norman, og en politisk høyrebølge, som røsket opp i gamle forestillinger om at økonomien skulle styres. Sosialdemokratiet fulgte etter. Thorbjørn Jagland skrev boka «Min europeiske drøm» før EU-avstemningen i 1994. EU var den sosialdemokratiske veien å gå for igjen å ta demokratisk kommando over økonomien, på EU-nivå. Tanken om styring var ikke oppgitt, men ideen om de nasjonale demokratiers impotens, fikk støtte. Også sosialdemokratene ble globalister, myke globalister.

SELVSAGT ER

det globale krefter, teknologiske og økonomiske, som endrer rammebetingelsene for folk, bedrifter og land. Verden har aldri stått stille. Men ideen om at økonomien og gigantiske selskaper måtte ta over for nasjonale politikere i demokratiets navn, har ikke slått til. Ikke så rart, fortsatt eksisterer bare demokratiet fullt ut innenfor nasjonale grenser. Og alle «enronskandalene» har demonstrert at store selskaper ikke kan være garantister for verken demokrati eller fri konkurranse. Økt profitt ved å innsnevre folks reelle valg, eller svindel, er like fristende nå som tidligere. Og det var nasjonale demokratiers sikkerhetsventiler som tok affære overfor amerikanske Enron, italienske Parmalat og norske Finance Credit. Nye kriser har ført til at det nasjonale igjen er på moten. Lite illustrer det bedre enn globalismens supermakt, USA. Etter 11. september har alenegang og nasjonalistisk retorikk preget USAs forhold til omverdenen.

OGSÅ HER HJEMME

gjør det nasjonale comeback i «globale» kretser. Næringslivsledere, som Wilhelm Wilhelmsen og Idar Kreutzer, etterlyser en nasjonal næringspolitikk. Bare ordet næringspolitikk var kontroversielt på 80- og 90-tallet. Det betydde politisk forurensing av økonomien. Men det passer utvilsomt bedre med virkelighetens Norge, som stadig er nasjonal. Bare se på Oslo Børs. Der er den største investoren Folketrygdfondet, summen av alle oss med norske pass. Tore Lindholt, fondets tidligere direktør, har da også kalt børsen for ei bygdeliste. Riktignok spiser vi mer krydder og surfer på nettet, men global identitet har selv ikke eliten fått. Noe Judith M. Markgraf, som skrev til Dagbladet, har erfart. Hun er tysk forretningsadvokat med topputdannelse og erfaring fra Tyskland og Australia. Da hun søkte jobb i et stort firma i Bergen, fikk hun følgende råd: «Kanskje de har bruk for deg på Fisketorget.» I Norge er det trygge fortsatt norsk, Bergen er Bergen, og Judith, hun er tysk. Globalisering var ingen historisk lov, men en unnskyldning for ikke å styre.